100 år blant Norges beste
Den 12. oktober er det akkurat ett hundre år siden Ivar Horgen, Sigurd Andersen, Einar Andersen, Martin Østgård, Sigurd Horne, Paul Blomquist, Henry Kristiansen, Kristian Olsen, Einar Horne, Arthur Andersen og Nils Nilsen snørte fotballskoene og gikk ut på Sorgenfri fotballbane i Trondheim for å møte Jeja, Skruen og resten av Norges ubestridte cup-lag – Odd.
For ett hundre år siden vi ble en å regne med.
Mindre enn ti år brukte klubben på å skape trøbbel for de store, og bare ni år etter at de fikk sin egen bane, tok bruntrøyene seg helt frem til finalen i Norgesmesterskapet i fotball.
Vi skal ta dere med på en tur tilbake til sensommeren og høsten for ett hundre år siden. Gjennom øynene til journalistene, ekspertene og engasjerte leserinnleggsforfattere i 1920-tallets aviser skal vi prøve å fortelle historien, slik den kunne oppleves for eikværinger, mjøndøler og alle andre med brune hjerter i året 1924.
Men aller først – hvem var Mjøndalen IF i begynnelsen av 1920-årene?
«Mjøndølerne har vist at de har kunnet knække nøtterne»
Ordene er Reidar Bergh sine, fra en artikkel i VG i forbindelse med Mjøndalen Idrettsforening sitt 10-årsjubileum. Bergh var tidligere fotballspiller i, og stifter av, Fredrikstad fotballklubb, målvakt på Urædds finalelag i 1911, styremedlem i NFF fra 1915 og president i samme fra 1920-24. Samme Bergh var også forfatter og ivrig skribent i idrettspressen. Med andre ord – en mann som burde vite hva han snakket om, og kanskje hadde han også litt sansen for klubben fra arbeiderbygda i Eiker.
I nevnte artikkel i VG, den 12. juli 1920, roser fotballpresidenten det Mjøndalen har fått til på sine ti første år.
«Det er anerkjendelsesværdig naar ungdommen i smaabyernde slaar sig sammen og danner idrætsforeninger i stedet for at gaa og drive i gater og stræder, og det er dobbelt rosværdig naar ungdom paa et litet sted som Mjøndalen tar idrættens fane i nævene. For paa slike smaa steder er gjerne vanskelighederne store, meget store, ja ofte uoverndelige».
Han kan fortelle at klubben i sine tre første år, jobbet under meget dårlige forhold i det den manglet både fotballplass og en skibakke som kunne huse skirenn. Men – sier han – «mjøndølerne har vist at de har kunnet knække nøtterne, selv om de har været haarde».
Bergh fortsetter med å hylle en flittig administrasjon, som har klart å skaffe til veie både en sportsplass, Vikkollen og ca. 200 medlemmer. På det sportslige plan trekker han frem Kristian Olsen som en utmerket skiløper (hopp), med sin 2. og 7. plass i Holmenkollen, samt en tredjeplass i Sverige som Skiforbundets utsending. Kristian Olsen er i tillegg lagets kaptein på åttende året – «Spræk kar!» – konkluderer R.B. I dag vet vi at Kristians gode gener har gått i arv, og har kommet til utløp både i fotballen og i skisporet gjennom barnebarnet Ole Kristian Olsen og oldebarnet Trond Iversen.
I 1918 sto Mjøndalen for en liten cup-bombe da de ga en «ordentlig kilevink til Kristiania Ballklubb til almindelig forbauselse og forfærdelse» i henhold til Bergh (Kristiania Ballklubb endret senere navn til Skeid). Når vi legger til at det i 1915 ble satt verdensrekord i Vikkollen, og at det i 1919 ble delt ut kongepokal i samme, forstår vi at klubben vår hadde markert seg godt på idrettskartet i en alder av bare ti år. Allerede året etter jubileumsåret kommer neste cupskrell når vi holder storfavoritt Odd til 1-1 etter fire(!) ekstraomganger i tredje runde.
Omtalen i Akershus Arbeiderblad den 7. juni tre år senere, altså i finaleåret -24, viser at vi på disse årene har tatt steget helt opp i toppen av fotball-Norge:
« … Ja de (Mjøndalen) har jo i almindelighet vært regnet som et av de beste fotballag i landet. Svær fart har de, god ballbehandling og er ellers meget pågående …»
Så hvem var vi i 1924? Reidar Bergh sine ord fra 1920 kler oss godt – da som nå:
«En Pioner paa Landsbygden»
Mjøndalen en fredag kveld 1924
«Den store krigen» var over for noen år siden. Norge hadde ikke deltatt, men nordmenn hadde så absolutt fått føle krigen på kroppen. Og fortsatt betalte de prisen – kronen var ustabil, bankene slet, tvangsauksjonene var mange og arbeidsledigheten svært høy.
I 1920 hadde Mjøndalen 1813 innbyggere og var et typisk industrisamfunn. Arbeidsledigheten var derfor ekstra merkbar her, og mjøndølen trengte en adspredelse. Kanskje var den høye arbeidsledigheten en medvirkende årsak til både vår fremgang på fotballbanen, og også en forklaring på at kriminelle hadde gode arbeidsvilkår i folketomme hus, når store fotballsøndager sto for tur.
Han var derfor på leit etter en helt spesiell oversikt mjøndølen, som satte seg til rette med pipa og Buskerud Blad, fredag aften den 25. juli 1924.
På forsiden kunne han la seg belære om «Livets plikt og moral» av sogneprest Johan Løken, og om sylting av blåbær og stikkelsbær av skolekjøkkenlærerinde Anna Platou. De som nikket anerkjennende til sogneprestens moralpreken, ristet nok kanskje litt oppgitt til den nærmest daglige artikkelen om spritsmugling, som dukket opp like under annonsen for «Speider Bruspulver» på side to. Denne gangen var det tollbåten som avdekket smuglerforsøket til en motorsnekke i Drammensfjorden, og med det hindret 240 liter sprit, 10 flasker konjakk og 9 flasker Danziger Goldwasser i å finne veien til det svarte markedet i forbudstidens Norge.
Etter å ha lest om tjenestepiken som begikk et «Frækt tyveri paa Kongsberg», og lest seg opp på Mowinckel sin nye regjering – utnevnt av kongen i statsråd samme formiddag, ville vår leser finne det han leitet etter nederst på side tre:
«1ste runde i fotballmesterskapet trukket.»
«Norges fotballforbund har nu trukket Norgesmesterskapets første runde, som spilles den 10. august. Av de 92 anmeldte lag blev 30 refusert, altsaa spiller følgende 62 lag:»
Av de 62 lagene som var funnet verdige til å delta i årets cup, var fem lag fra vårt distrikt å finne i kampoppsettet:
Trygg – Drammens Ballklubb, i Kristiania
Strømsgodset – Mercantile, Gulskogen
Sarpsborg – Mjøndalen, Sarpsborg
Skiold – Urædd, Marienlyst
Skotsfoss – Drafn, Skotsfoss
Fotball-Norge i 1924
Seriesystemet i Norge kom ikke i gang før i 1937, og før dette var Norgesmesterskapet – cupen –arenaen for å kåre Norges beste lag. Det vil si; Lag fra Nord-Norge fikk ikke delta før i 1963, og hadde sitt eget mesterskap, så i realiteten var cupen i disse årene et Sør-norsk mesterskap.
Fra mesterskapets start i 1902 til 1924 var Odd tidens ubestridte topplag. Av de 22 cupfinalene som var spilt frem til dette året, hadde Skienslaget deltatt i 13, og vunnet ni av dem. Lyn hadde fem finaler, den siste av dem senest året før. Lyn tapte da for Brann, som hadde tre finaler, alle siden 1917 og altså var regjerende Norgesmester i 1924. I tillegg hadde også Frigg, Kvik Fredrikshald (Kvik Halden) og bruntrøyene fra Horten, Ørn, markert seg med henholdsvis fem, tre og to finaler i løpet av det siste tiåret.
Av lagene de fem lokale møtte i første runde, var Sarpsborg, Mercantile og Urædd de mest meriterte med henholdsvis tre, tre og to finaler bak seg. Oslo-laget Mercantile nådde finalen senest i -13, men var på denne tiden en dalende stjerne, mens Porsgrundslaget Urædd ikke hadde kjempet om kongepokalen siden de tapte for Lyn i 1911. Sarpsborg FK tapte finalen for Brann i 1917, et finaletap de kopierte i 1925.
(Det er verdt å nevne at en av spillerne som ble Norgesmester med Lyn i 1911, het Reidar Amble-Ommundsen – samme mann som satte verdensrekorden i Vikkollen i 1915)
Drafn var en av tidens store lag og kom ofte langt i cupen. De var også det første lokale lag som deltok, da de i 1909, under navnet Ulf, tapte i første runde mot Odd. Klubbene Ulf og Njord slo seg sammen og ble til Drafn i 1910. Allerede i 1914 spilte de seg til en semifinale, som de tapte 1-0 for Lyn, Gjøvik. En prestasjon de gjentok i 1923, før de i -27 nådde finalen.
Drammens Ballklubb hadde sin storhetstid i nettopp disse årene, og nådde tredjerunde tre ganger og andrerunde to ganger i løpet av de siste sju årene før 1924, og i 1930 kom de helt til finalen.
Skiold hevdet seg også til en viss grad i cupen i disse årene, men uten noen gang å komme lenger enn til tredje runde. Klubben, som ble stiftet i 1910 under navnet Bragerøen Idrettsforening, hadde fra dette året tilhold på nyetablerte Marienlyst stadion.
Strømsgodset på sin side, hadde naturlig nok tilhold på Gulskogen, da den senere Drammensklubben på denne tiden var en del av Vestfold. De viste seg frem i cupen første gang i 1922, når de tok seg til tredje runde, det samme gjorde de året etter, før de i 1924 nådde kvartfinalen, hvor de tapte for Brann. De nådde igjen en kvartfinale i -27, hvor de tapte for Larvik Turn etter ekstraomganger. Godsets første finale kom først i 1969.
De elleve fra Mjøndalen
Fotballen kom til Mjøndalen i 1906, da Franz Wollmann kom hjem fra Deicmanns Sportsforretning (noen kilder sier Harald Lyche & Co) i Drammen med en ekte lærball. Sammen med Anton Blomkvist hadde han samlet inn de nødvendige 11 kronene som trengtes for innkjøpet. Bildet i faksimilen fra DT er fra 1907, og laget til Franz og Anton representerte da forløperen til MIF, klubben med samme navn, men forkortet MI.
Ingen av spillerne på dette første fotballaget var med på laget som 17 år senere tok seg helt til finalen, men Anton Blomkvist hadde en 13 år yngre bror som het Paul, og Karl Andersen var eldstemann i en søskenflokk hvor yngstemann het Einar, men gikk under navnet «Gubbe». Her følger en kort presentasjon av Paul, Gubbe og resten av de elleve, med utgangspunkt i hvem de var ved folketellingen i 1920 – fire år før de samme elleve løp inn på Sorgenfri gressbane.
Venstre back: Einar Horne Krogh, født 31/12-1897 i Mjøndalen. Papirfabrikkarbeider, og bor i 1920 på Krok hos sin mor som er enke.
Høyre back: Paul Blomkvist, født 5/7-1899. Født i Drammen, men bor i Mjøndalen allerede i 1900 og i Krokstadelva i 1910 og 1920. Bor hos sin far og mor på Brastad, Krokstadelva i 1920. Jobbet da som cellulosearbeider og er altså bror til Anton som var med på å innføre fotballen i bygda.
Venstre half: Ivar Horgen, født 21/11-1896 i Øvre Eiker. Bor hos sin mor, enken Anna Johnsen Horgen, og jobber som elvearbeider i 1920.
Center half: Martin Østgård, født 2/8-1902 på Åssiden. Sønn av predikant Syver Østgård fra Solør. Bodde med sine foreldre i Vikkolveien i 1910, og i Kongsberg som handelsbetjent i 1920. Martin var en engasjert ildsjel; han var initiativtaker til bandyen i 1924, satt i det første kretsstyret i bandy i 1925, var formann i klubben fra 1933 til etter krigen og ble Mjøndalens fjerde æresmedlem. Martin har faktisk også blitt kretsmester for Braskereidfoss da han, i forbindelse med jobb på stedet, spilte for klubben 1922.
Høyre half: Sigurd Horne Krogh «Teis», født 22/7-1899 i Mjøndalen. Jobbet som cellulosearbeider og bodde på Krok i 1920. Bror til nevnte Einar.
Indre venstre: Arthur Andersen, født 3/12-1900 og den eldste av de tre Andersen-brødrene på laget. Arthur er født i Mjøndalen, og bodde der Møllergata 13 ligger i dag. I 1920 bor han der sammen med Einar og Sigurd, og sine foreldre Anders Kristoffersen og kona Sofie Andreasdatter. Arthur er papirarbeider.
Indre høyre: Einar Andersen «Gubbe», født 5/8-1905 i Mjøndalen. Yngstemann av Andersen-brødrene. Kanskje klubbens største «fotballkjendis» gjennom tidene, og mannen bak «lagånd, innsats og kameratskap må alltid gå foran». Med sine 172 cm og 97 kg ble han av Norges mestscorende landslagsspiller, legendariske Jørgen Juve, omtalt som «den ideelle indreløper med et absolutt uegoistisk spill, samtidig som han hadde en fenomenal evne til selv å avslutte angrepene med susende og velrettede skudd.» (Østlandsposten 11. mai 1963)
Ytre venstre: Nils O. Nilsen, født 7/9-1894 på Solløs i Mjøndalen, sønn av stenbryter Olaus Nilsen Løkke og Karoline Røkås. Bor som barn en liten periode på Åmot, men i 1920 bor Nils i huset til den arbeidsledige Petter Baker i Stasjonsgata med sin kone Marta, mens han jobber som papirarbeider. Nils Nilsen var en av stifterne av klubben og var med på fotballaget i alle fall fra 1914.
Senterforward: Kristian Olsen, født 2/8-1898 ved Berg i Sande/Holmestrand. Familien flyttet til Mjøndalen og bodde en stund i Korvaldveien 2 før de flyttet til Vikveien, der slekten fortsatt bor. Her bor Kristian sammen med sine foreldre Olaf og Mathilde i 1920. Kristian jobber da som bokholder ved A/S Kulkompaniet, mens faren er bestyrer på kalkfabrikken. Kristian er med på laget senest fra 1914 og hadde som Martin mange verv i klubben. Han var både oppmann for fotballen, leder av klubben og trener for laget. Klubben kan i dag være svært takknemlige for at Olaf og Mathilde valgte Mjøndalen som bosted. Kristians etterkommere har gitt oss nye kapteiner på A-laget, vinnere av verdenscupen på ski og et antall frivillige timer det neppe er mulig å telle.
Ytre høyre: Sigurd Andersen, født 1/1-1903 i Mjøndalen. Den siste av Andersen-brødrene og papirarbeider. Brødrenes far, Anders Kristoffersen, gikk gjerne under navnet Anders Kopop. Han var født og oppvokst på plassen Kopop, som lå ovenfor gården Mjøndalen omtrent der boligfeltet i Hvitveisbakken ligger i dag – og før Bakkebruddet ble etablert. Men brødrene altså er oppvokst i Møllergata.
Trener: Birger Møller, Treneren for laget denne høsten var den ikke ukjente svensken, Birger Møller, som også hadde vært trener for landslaget fra 1918-1920, for svenske Djurgården og flere andre norske klubber.
Under folketellingen i 1920 hadde Mjøndalen 1813 innbyggere, og var en utpreget industribygd – noe også yrkene til de elleve viser. Industrien har alltid stått sterkt i bygda, og når stasjonen skulle få sitt navn i 1866 ble ikke navnet valgt blant de største gårdene i Milesviken, som området egentlig het. Navnet ble hentet fra en plass som ikke hadde så mye å skryte av som gårdsbruk, men som i hundrevis av år hadde drevet med industri – først møller og sagbruk, og senere med kalk og cellulose – Mjøndalen gård.
