Er idretten på avveie?

Innledning til diskusjon.

Gransker man historien, for å finne idrettens opprinnelse kommer man ikke til nogen bestemt dag eller år. Men vi vet at den er meget gammel. Vi vet også at paragraf 1. i de fleste norske idretslags lover er gammel, og lyder omtrent slik: ”Lagets formål er å fremme idret og friluftsliv i sunne former.” Denne ordlyd sier oss igrunn meget, men den blir i våre dager sørgelig oversett. ”Lagets formål…” Når vi tenker på laget som vi står i, er vi da oss bestandig bevisst at vi er endel av det, at vi har en del av pliktene og ansvaret for at arbeidet i laget går godt? Har vi ikke litt for lett for å vente at formannen og styret skal ordne alt?

Formålet er å fremme idret og friluftsliv i sunne former. Betyr ikke dette at hver enkelt skal være med å øke interessen for idret og friluftsliv, utbre den i det brede lag av folket? Og vi skal også påse at det blir utført i sunne former. Og vi er nu ved det springende punkt. Blir idretten i dag drevet i sunne former? Var det slik pionerene mente med idret, som vår tids rekordjagende konkuranseidret? Monn ikke disse gamle hedermenn vilde snu sig i sine graver, hvis de fikk se hvor sørgelig vi har misforstått dem? Misforstått. Har vi det? Nei, vi har latt oss frivillig ta av skredet!
Er for eksempel fotballspillet av i dag efter idrettens oprinnelige tanke? Skal man kjempe som løver mot hverandre, ødelegge hverandres kropp i idretsleken, skal idret være slik at sinnet skal kunne løpe av med en? Skal en idretsmannn bli båret av arenaen, ødelagt i leken?
Eller skisporten, hvor galt bærer det ikke ivei med den? Vi har et eksempel tett inn på livet av oss her om dagen; utbyggingen av Vikkollen. Den var blitt for liten for det glubske og fordringsfulle uhyre; publikum. 70 m. er for lite. Det innfant seg ikke i stort nok antall. Pengene strømmet ikke så villig inn. Hoppene måtte bli lenger, noe nærmere en lek med døden, 80-90 m. De 20-30 tusen kroner man koster på, vil komme igjen med renter. Dette er moderne idretstanker. Business.
Vi har også en annen form i skisport, nemlig utforrenn i fjellskråningene i 100 km fart, hvor et feilskjær med skien betyr døden.

Idret i sunne former for legemet. Det kan da ikke være tvil om hvad det oprinnelig mentes med det. Vi som er så heldige at vi er nogenlunde velskapt skal dyrke idret i vår fritid, som en hobby, for å bevare vår velskapthet, få om mulig et ennu mer harmonisk legeme, bevare vår helse, og om mulig få den ennu bedre. Slik mener jeg det oprinnelig er med med idret i sunne former. Er vi ikke da på avveie, når vi ser på idretten som det store hele?
Idrett i sunne former i det åndelige. Er det ikke noe galt her også? Skal ikke idretten skape et godt kameratskap? Skal det her være plass til kiv eller vondord? Patrioisme kan være godt å ha, men har vi ikke sett og hørt at det som kalles patrioisme grunner optil avindsyke, ja mange ganger bærer preg av hat?

Idret i sunde former åndelig sett skal drives slik at den skaper sundt tenkende og handlekraftige mennesker til arbeidslivets mange krevende oppgaver. Gode mennesker til det praktiske og private liv. Ikke sportsidioter som bare tenker, utøver og snakker idret i moderne form, til tenkelige og utenkelige tider. Mennesker som trener og trener og sliter seg ut, år ut og år inn for å sette rekorder i langdistansekonkuranser. Mennesker hos hvem familieansvaret er minimalt og familiehyggen er sagablott.

Idret i sunne former i det økonomiske. Her kan vi vel trygt øse ut vår vrede, vi i I.L ”Eikinn”. Her har vi vel ryggen fri. Ingen skal vel kunne beskylde oss for å være proff på noen som helst måte. Kan noen anklage oss for å drive business? Men, kan det ikke diskuteres, hvorvitt de enorme summer den moderne idret i det store og hele driver inn, blir retferdig fordelt. Kunde vi ikke ønske oss en brøkdel av  de summer som i årenes løp har tatt uhederlige veier?. Skulle ikke de små lag, som kjemper for en idretsform som ligger nærmere den sunne oprinnelige, bli tildelt en sjerv til den nødvendige drift, av de midler som kommer inn ved de store publikumsidretter, som jo igrunn ikke fortjener så stor oppmerksomhet, idretslig sett?

Summa summarum av forandstående, vil kanskje virke som en motstand mot idretten, men det var langtfra meningen. Idretten som den er har tross alt sin misjon, når den drives med måte i de grener som kommer nærmest den oprinnelige form, f. eks. fri-idret og orientering. Meningen med mine skriverier var å få igang en diskusjon blandt medlemmene. Er du enig, kanskje du kunde utdype meningene ennu mer? Er du uenig så skulde det glede mig om du sang ut i en artikkel her i klubbavisen.
Kort sagt; er ikke idretten i det store hele seilt vekk fra sitt motto: En sund sjel i et sundt legeme?

Krok, Mjøndalen 10. september 1948
Oddmund Bjerkedokk