Jeg er en voksen mann født i 1969. Armstrong hadde fortsatt ikke utført noe «giant leap» på månen, fotballdrakter fremsto i nyanser av grått på TV’n, og telefonen hadde sitt eget møbel – for de som var så heldige å ha telefon. I alle mine 54 år har jeg hatt adresse 3050 Mjøndalen, og i 1/3 av disse årene har samme mann trent Mjøndalen – Vegard Hansen.
Dette er historien og hyllesten fra en mann, som på 17 år gikk fra interessert til fanatisk.
Det er kun dager igjen til en ny sesong med smerte, nerver, jubel, lettelse, eufori, himmel og helvete er i gang. 30 søndager mandags ettermiddager skal jeg spørre meg selv «hvorfor i helvete gjør jeg dette»? Noen mandags kvelder vil jeg dyster til sinns, stille spørsmålet på nytt. Noen ganger vil jeg lett til sinns og høy på livet, svare meg selv – «Selvsagt, nettopp derfor». Engasjement for klubb, lag og idrett kan ikke forklares, spørsmålet har ikke noen gode svar. Det må bare føles og oppleves.
Joda, selvsagt gjør de det. Men, satt på spissen, er dette en overskrift som lett ville blitt godkjent som presis nok i DT.
Vi begynner med begynnelsen.
Jeg har hatt lyst til å hylle Kenneth siden beskjeden om at han ville gi seg kom. Ja mer enn lyst. Det ville plaget meg om jeg ikke klarte, på ett eller annet vis, å gi utrykk for takknemligheten jeg har ovenfor jobben han har gjort. Men det er så inn i hampen vanskelig, så prosjektet har strandet gang på gang. Det burde jo ikke være så vanskelig, for mannen har jo utrettet nær på mirakler med det utgangspunktet de hadde for 13 år siden. Og det er kanskje det som er problemet – det er vanskelig å skrive troverdig om noen man ikke kjenner godt nok personlig til å kjenne både gode og dårlige sider, og som har skapt så mye ut av så lite at en hyllest fort blir like troverdig som brudgommens takketale til svigerforeldrene.
Men, jeg orker ikke plages resten av livet, og jeg er velsignet med svigerforeldre som gjorde takketalen enkel, og troverdig. Så selv om det, igjen, blir mer om meg enn den jeg prøver å hylle, er dette en oppriktig og ektefølt takk for jobben du har gjort for min klubb, Kenneth Karlsen.
Fortsett å lese «Takk Kenneth!»