I går fylte jeg femti år. Det ble en annerledes dag. Fin og trist på samme tid. Av flere årsaker ble det en dag hvor egen barndom ble et tema. Min verden på tidlig 70-tall besto av et hus i Korvaldveien med en stor hage. Fra et hjørne i hagen gikk det en sti forbi Martin sine poteter og Borgersen sine gulrøtter, og ved enden av stien, over en gruslagt Vikveien, lå et toetasjes gult og grønt hus. Der bodde Brede. Brede og jeg brukte stien flittig og forsynte oss nok både av poteter og gulrøtter underveis.
Jeg hadde tenkt å skrive litt om dette og veien frem til femti, og hadde til og med tittelen klar: “En oppsummering halvveis”. Men når teksten var ferdig handlet den lite om barndom – og mye om fotball. Vel, egentlig bare om fotball.
Jeg har derfor i stedet funnet en tekst jeg begynte på for omtrent ett og et halvt år siden. Dette er tre fedre som var med på å skape min barndom og å skrive min historie. Jeg prøver å gjøre det samme for Maren. Og selv om den historien ikke er ferdig ennå, håper jeg det har vært en god historie så langt. Ikke en blogg-perfekt Disney-historie, men en historie hvor feil og mangler har latt seg reparere og de gode opplevelsene står sterkere enn de dårlige. Så håper jeg også at du har hatt din sti med gulrøtter, poteter og en god venn i den andre enden.
Bestefar
Bestefar var som en bestefar skal være. Stor mage, glad i barn og glad i Mjøndærn. Alltid leken og veldig klar for å lure noen. I kjøkkenskuffen var det alltid lakrisbåter og drops . I Sandefjord var det hytte og en ekte båt hvor jeg lærte å bli glad i sjøen, svømme og å fiske torsk. Bildet av deg som jager kuer på Vestlandet er et fint minne og et godt bilde av deg – leken og lite selvhøytidelig.
Bestefar – takk for at du klarte helt å legge igjen de voksnes verden med stress og bekymringer når du var i leken med oss barnebarna. Eller alle andre barn i gata. Takk for overnattinger i Korvaldveien og i Sandefjord. Takk for masse latter og glede. Jeg ble aldri bakeren “Krestian”, men jeg brygger øl med korn og gjær – det er da noe? Jeg har lært meg å kjenne din bestefar, Kristian, og resten av slekta. Takk for at du ga meg pappa og at jeg fikk låne ham i nesten 50 år.
Jeg vet du ville vært storfornøyd om du hadde sett den store flokken som i dag kan kalle seg etterkommere av Kolbjørn og Astrid. Jeg vet at Maren som barn hadde funnet en av sine beste lekekompiser i deg, og at du hadde glidd rett inn i rollen som Pelle eller Pysa på en Sabeltann-fantasiskute på Bollebu. En solbrun og møkkete Maren med skrubbsår på knea, som sliten og fornøyd etter lang dags lek på Østerøya kryper til sengs på Bentebu, ville definitivt varmet ditt bestefar-hjerte.
Morfar
Morfar var krokstælving, idretts- og friluftsmann og en anelse kommunist. Morfar kunne fikse alt. Han kunne tegne huset, hugge tømmeret, rydde tomt og bygge vei, for så å sette opp huset. Men han kunne også tegne vakre landskapsbilder eller portretter, skrive leserbrev og dikt. Eller reparere biler – nesten. Real og hardtarbeidende var idealer for morfar. Morfar – du er min Isak Sellanraa.
Ingen kunne vel bli så glad for å bli spurt om å hjelpe til som deg. Da satte du ikke bare opp den veggen, du betalte den også. Ingen kunne heller vært så stolt av barnebarna sine som deg. Om det var en god karakter, prestasjoner på idrettsbanen eller kanskje aller helst prestasjoner som menneske – du var umåtelig stolt av dine tre barnebarn.
Morfar – takk for alt du lærte meg. Takk for turer på skauen, tiurleik og svarteper på Horgensetra. Golden Hind står fortsatt på hylla mi med “hemmeligheten” tapet fast under. Den gamle øksa di ligger nyslipt på hytta. Jeg har slipt den selv og brukt den til å rydde småskog, jeg tror du ville vært litt stolt av resultatet. Jeg beklager at jeg aldri brukte “Ole-bu” som du gjorde i stand for meg. Men jeg er helt sikker på at du ville vært glad for at Maren er blitt nesten like glad i skauen som du var – selv om hun foretrekker Mjøndalsskauen. Jeg vet du ville vært usigelig stolt over jobben hun gjør som sykepleier, og at ditt røde hjerte ville pumpet litt hardere og varmere om du så hvor mye bein den unge damen har i nesa og hvordan hun ikke nøler med å stramme opp leger eller andre fra øvrigheta som har gjort seg fortjent til litt refs.
Pappa
Pappa var tilstede – alltid. Ikke av plikt, men av oppriktig interesse. Som baker var du tidlig hjemme og som med bestefar var det ikke et ork for deg å delta i leken, men en glede. Det var ikke få ganger du måtte trylle bort mynten for å hente den frem fra en nese eller et øre. Jeg vet jeg tenkte at trikset kunne vært ennå bedre, og vi mye rikere, om du ikke måtte trylle bort en mynt for å trylle den frem. Men jeg var like stolt hver gang jeg så mine venners undrende og imponerte blikk.
Jeg har senere tenkt over hvilke hobbyer vi hadde felles. Så langt har jeg ikke funnet en eneste hobby jeg har interessert meg for som ikke du også har engasjert deg i. Ski, fotball, speideren, stein, slektsforskning, historie, Mjøndalen. For meg har det alltid vært en glede, og det tror jeg det var for deg også. Du har smørt ski og sekundert meg i skiløypa. MIF-fotball hadde nok sett større trenertalenter, men du hadde en Hiace med plass til hele knøttelaget i lasterommet. Vi har jaktet mineraler på de utroligste plasser, og jeg fikk lov til å fylle kjelleren din med stein og saltsyre. Ikke minst har vi hatt mange og lange samtaler om historie og slekt. Ofte til andres frustrasjon når vi dukket ned i din iPad for å finne et gårds- og bruksnummer eller tyde et tinglysningsdokument.
Jeg leste historien din om Vrangbekk – Veiabekkens lillebror. Jeg tror du likte Vrangbekk, ikke bare fordi den var den nærmeste når du var liten, men også fordi du identifiserte deg litt med den. Den var ikke den største og mest prangende. Ikke den alle snakket om og kjente til. Men den var allikevel, eller kanskje nettopp derfor, minst like spennende. Den hadde også sine små hemmeligheter, sine kulper og sine kriker og kroker. Stort sett rant Vrangbekk stille og rolig slik den alltid hadde gjort. Den kunne også bli stor og sterk og sint, men først og fremst var den der – nær, trygg og kjent. Dessuten hadde Veiabekken allerede en fanskare, Vrangbekk hadde ingen.
Pappa – takk for at du var tilstede. Takk for at du ikke sladret til mamma om tre-hytta jeg brant ned i Vrangbekk. Takk for alt du tålmodig har lært meg. Orden, grundighet og tålmodighet ville vi kalt det, andre jeg kjenner sier from flisespikker og kverulant. Vi vet hvem som har rett … Jeg beklager at jeg ikke har levert tilbake gjengetapen du lånte meg den siste sommeren. Jeg vet at du har en fast plass til det meste. Det var derfor jeg visste jeg kunne få hjelp hos deg når vannlekkasjen dukket opp søndagen vi skulle reise på ferie. Som mange ganger før reddet du situasjonen med kunnskap og orden. Jeg kommer til å beholde denne gjengetapen. Det er på en måte mitt ansvar nå. Jeg vet ikke om jeg kan fylle dine sko, men om mamma, Maren, eller andre trenger din kunnskap, orden, tålmodighet eller gjengetape, så skal jeg gjøre mitt beste. Den fromme kverulanten får de uansett.
Jeg er ikke Bestefar, men jeg er mer enn gjerne pappa, sønn, onkel, bror, mann og svoger – for de som måtte ha bruk for en. Jeg er langt i fra feilfri, litt for glad i øl, litt konfliktsky, ikke spesielt god med ord (joda, når jeg får noen måneder på meg), men jeg er tålmodig, har litt kunnskap og jeg har en rull med gjengetape jeg ikke er redd for å bruke.
Så Maren, jeg kan og vil feile og skuffe på mange områder. Men spør du meg om gjengeteip så skal jeg ha det. Du blir ikke brått voksen, fornuftig og utlært i samme øyeblikk som du blir far. Du blir usikker, livredd og fullstendig avhengig av denne nye skapningen. Min lykke er avhengig av din. Er du fornøyd er jeg fornøyd – så enkelt og så vanskelig er det. Håper du alt i alt har en fin far.
Pappa – 50 år