Alle klubber har dem. Mjøndalen har sine. Jeg kan huske de så lenge jeg har vært på kamp. Sittende på sine faste plasser på fuktige trelemmer på Nedre Eiker Stadion; godt voksne, nesten alltid menn. Når jeg tenker etter tror jeg det alltid er, og alltid har vært, menn. På 70-tallet gjerne med skråtobakken lett rennende ut av den ene munnviken, mens «rådene» satt løst i den andre.
Tribunetrenerne og Facebookcoacherne – klubbens selvoppnevnte eksperter
En kompis av meg, la oss kalle ham Kjetil, var på sin første kamp på stadion på lang tid onsdag. Etter eget utsagn er han ellers for nervøs til å følge kampene fra sidelinjen. Jeg tror makelig og hjemmekjær utgjør to vel så viktige faktorer i det regnestykket. Men, vi er uansett over snittet engasjert begge to, og ditto nedtrykte etter tap. Det kommer allikevel til uttrykk på forskjellige vis. Mens jeg i desperat jakt på håp, leter etter ørsmå, positive halmstrå å klamre meg til, letter han på trykket med å finne syndebukker for det han mener er manglende selvtillit i laget, og ved å dele ut noen verbale spader med dritt. En elendig kombinasjon. Selvsagt. Mine halmstrå av optimisme er som hår i hans pøl av svart negativitet, mens hans velfylte møkkagreip fyller opp det hullet jeg har gravd og allerede står i med gjødsel til halsen. Med andre ord; Det er helt greit om vi ikke kommuniserer direkte etter et tap.
På onsdag var han altså på plass på tribunen. Med nerver og positiv pessimisme. En herlig kombinasjon, en slags perfekt harmoni av Yin og Yang som stor sett får meg i godt humør. Men etter 18 minutter av kvartfinalen fikk pessimismen lett match og Yang ble kastet på dør uten motstand – det er litt av kompisens natur. Ingenting spesielt, eller overraskende ved det. Negativiteten kom etter hvert til hørbart uttrykk for de nærmeste tilhørere. Som heller ikke hadde sett Yang på en stund, og lett lot seg rive med.
Da skjedde det som faktisk var spesielt. Den positive pessimisten, for tiden i status negativ pessimist, fant i et øyeblikk av genialitet og rørende selvinnsikt syndebukken og en forklaring til manglende selvtillit hos spillerne: Det var ikke i garderoben selvtilliten ble frarøvet spillerne. Det var på banen, av ham selv – eller det vil si av hans like på tribunen. De som ikke lar en sjanse gå ifra seg til å fortelle Jokke at han burde sitte på benken, eller Gauseth at han løper for sakte. De nøyer seg jo ikke med å fortelle det til sidemannen må vite. Det er viktig at budskapet blir levert høyt nok til at syndebukken på banen oppfatter beskjeden. De samme er ikke like flinke til å merke seg Jokke sin pasning, som er på kanten til magisk, og har gitt oss åtte mål. Eller at Gauseth løper smartere enn de andre, og har en ro, styrke og kontroll som gjør resten gode.
Tribunetrenernes ekspertise er ikke å finne andres styrke, eller å bygge opp. Det er å finne svakheter, og å rive ned.
Kompisen syntes han så to ting: Spillere som fikk høyere skulder og lavere selvtillit, pluss skuffede og litt resignerte sideblikk fra de som faktisk gjorde noe for gutta på banen – 3050 og Dala. Fra da holdt kompisen min kjeften lukket, og åpnet den kun for å slippe ut støttende tilrop.
Jeg tror han har helt rett.
Som nevnt innledningsvis har de alltid vært her i Mjøndalen, og i alle andre klubber. Før fant du de på stadion og på Munkhaughjørnet. I dag er Munkhaughjørnet borte, men de finner fortsatt sammen på Facebook. Som gjengen som finner sammen ved bordet på bursdagen, for å utveksle siste nytt om sykdom, skilsmisser, død og fordervelse, stimler tribunetrenerne sammen for å kreve treneres hoder på fat, snakke ned spillere og finne forklaringer på hvorfor Mjøndalen ikke når opp til deres forventninger – i år heller.
Jeg skal være ærlig med dere, det virker jo som om dere setter pris på slikt. Dere er engasjerte, hyggelige og sikkert velmenende supportere. Men det dere gjør er ikke konstruktivt. Om noe gjør det klubben og laget dårligere.
Jeg gir beng i om du har hatt sesongkort siden Gubbe ble født, om du har kjøpt samtlige seter på M-feltet, om du har blødd for drakta selv, eller innehar familiens femte hederstegn – INGEN ER STØRRE ENN KLUBBEN! Dersom det du har tenkt å fortelle på Facebook, eller rope på stadion, har større sannsynlighet for å rive ned enn å bygge opp, spør jeg deg pent om du ikke bare kan holde kjeft. I det minste snakke med deg selv, eller i et lukket rom. Jeg kjenner supportere som har forlatt stadion fordi de har fått nok av slike som deg. Det sier sitt.
Når du gjentatte ganger gjennom kampen forteller en spiller at han er elendig på det han gjør – tror du han blir bedre? Eller kan det hende at selvtilliten, som du etterlyste etter på Facebook i forrige uke, brytes ned? For vet du hva? Han hører deg der ute. Keeperen som gjennom 45 minutter på KFUM-Arena fikk høre at han ikke dugde, ble ikke en bedre målvakt av deg som satt rett bak målet og lirte av deg elendigheten – han hørte deg han også. Akkurat som alle oss andre på bortefeltet.
Dersom vi som supportere skal kreve at de på matta skal prestere sitt ytterste og blø for drakta, må da for faen vi på tribunen klare å holde kjeft i 2×45, mens vi sitter på ræva – om vi av en eller annen grunn ikke klarer å bidra positivt. Det siste er faktisk heller ikke så vanskelig. Min kompis, den positive pessimisten, klarte det.
Om du var arbeidsgiver og din ansatt skulle hale i land en stor kontrakt, ville du stått bak ham og fortalt ham høylytt hvilken elendig jobb han gjorde, bemerket hver feil? Eller ville du forsøkt å motivere ham til å gjøre en best mulig jobb? Og når din ansatte deretter mislyktes i å hale kontrakten i land, ville du gått ut i media, sammen med resten av aksjonærene, og fortalt hvilke brødhuer dine ansatte var?
Mener du oppriktig at dine mishagsytringer i sosiale medier har noen som helst annen nytte enn å glede dine meningsfeller og rivalens supportere? Tror du sjansen er størst for at de presterer bedre eller dårligere når du forteller spillerne hvor ræva de er på kamp?
Kom ikke med bullshit om at dere er engasjerte, betalende publikummere som kan kreve noe tilbake, og at spillerne må tåle såpass fordi de er betalt for jobben de gjør. 3050 og Dala er engasjerte, betalende publikummere, som i tillegg legger ned en innsats i å gjøre laget bedre. Du må gjerne komme på stadion med høye forventninger, men da må du for pokker ikke gjøre ditt ytterste for at forventningene ikke skal innfris. Og som nevnt tidligere, at du er lønnet for jobben gjør deg ikke på ett eller annet magisk vis immun mot ytre negativ påvirkning.
Vegard og Kenneth har gjentatte ganger fortalt at døra til kontoret står åpen for de som har spørsmål eller tilbakemeldinger å komme med. Kan du vær så snill å stille deg følgende spørsmål neste gang du har behov for å uttrykke din misnøye med laget, spillere eller Vegard sine disposisjoner: Hvor vil min mening gjøre best nytte for laget; I gruppen med likesinnede på Facebook, inne i ditt eget hode, eller i en samtale med Vegard?
Som nevnt har alle lag disse solstrålene i sin fanskare. Det er ikke det som skiller Mjøndalen fra andre. Det som gjør våre supportere unike er 3050 og Dala, og deres evne til å støtte når støtten trengs mest. Det er ingen kunststykke å være der for laget når ting går bra. Det som er deres styrke, er å holde trykket, og å være like støttende når målene kommer imot og supporterlivet er blytungt. Jeg tror det som traff meg mest med kameratens snuoperasjon under kvartfinalen, var at han la merke til gjengen som sto nederst på langsiden og forsøkte å motivere gutta på banen. En fyr med ryggen til matta og omtrent 100 trofaste støttespillere står imot dårlige dommeravgjørelser, tapte slag og egne supporteres misnøye og forsøker faktisk å gjøre laget, klubben og dagen bedre – for alle, også deg. De også hører det du sier, og de blir heller ikke motivert av dine tilrop. Men de klarer det. Selv om de er minst like frustrert som deg. Og de har også betalt for å komme inn, eller for å reise på bortekamp. En tirsdag ettermiddag, til Sogndal, i en leid minibuss.
Vi blir alle skuffet når resultatene går imot, og selvsagt blir man frustrert. Vi blir sinte, og vi blir oppgitte. Det er engasjement og vi er alle der, det er bare uttrykket som er forskjellig. Det er mulig å la engasjementet få et bedre utløp: la det bygge opp i stedet for å rive ned. Kan vi denne høsten enes om å bygge opp?
Det er tross alt bare 2×45, og vi har alle samme mål, landets beste klubb og landets beste supportere!
