Jeg har hatt lyst til å hylle Kenneth siden beskjeden om at han ville gi seg kom. Ja mer enn lyst. Det ville plaget meg om jeg ikke klarte, på ett eller annet vis, å gi utrykk for takknemligheten jeg har ovenfor jobben han har gjort. Men det er så inn i hampen vanskelig, så prosjektet har strandet gang på gang. Det burde jo ikke være så vanskelig, for mannen har jo utrettet nær på mirakler med det utgangspunktet de hadde for 13 år siden. Og det er kanskje det som er problemet – det er vanskelig å skrive troverdig om noen man ikke kjenner godt nok personlig til å kjenne både gode og dårlige sider, og som har skapt så mye ut av så lite at en hyllest fort blir like troverdig som brudgommens takketale til svigerforeldrene.
Men, jeg orker ikke plages resten av livet, og jeg er velsignet med svigerforeldre som gjorde takketalen enkel, og troverdig. Så selv om det, igjen, blir mer om meg enn den jeg prøver å hylle, er dette en oppriktig og ektefølt takk for jobben du har gjort for min klubb, Kenneth Karlsen.
På vei ut av historien
Jeg har flyttet to ganger i mitt liv. Første gang fra Møllergata til Korvaldveien. Det var samme år som Egil Solberg og Ole Kristian Olsen sikrer opprykk til 1. divisjon med seier over Start. Første gang på øverste nivå siden 1950.
Andre flyttelass gikk til Midtveien, samme år som Mjøndalen rykket ned fra Tippeligaen. Og siste gang vi var på øverste nivå, før Kenneth tok oss tilbake.
Vi var i mange år langt nede, og mange hadde nok som meg mistet trua på at vi noen gang skulle prege toppen av norsk fotball igjen. Vi hadde et stadion og en klubb som begynte å ligne hverandre. Begge stolte og fulle av historie og gammel storhet, begge brune og best på vinteren. Etter hvert måtte du være enten Arne Scheie, Ivar Hoff eller godsetsupporter for å ha et forhold, og kjennskap til fotballklubben Mjøndalen. En og en halv time, 11 søndager i året var Nedre Eiker stadion i bruk, og besøkt av en liten trofast skare. Resten av året eksisterte den kun i historiebøkene.
I en lang periode spilte vi mot lag som Konnerud og Birkebeineren, og vi tapte 6-2 for Vestfossen. Håpet er like lite grønt som gresset på stadion, og distriktets nest beste spillere velger heller Åmodt enn Mjøndalen.
Men dere var ikke kvitt oss
Men i 2006 kommer Kenneth og Vegard til nabolaget. Nedre Eiker stadion er fortsatt like brun, men håpet er lysegrønt og vi rykker opp! Om vi ikke er tilbake som storklubb, er vi i alle fall bygdas beste og igjen et bedre valg for unge talenter enn Åmodt. Sakte, men sikkert fylles stadion på nytt opp med liv. Det er ikke akkurat kø og parkeringsproblemer, men nabolaget kan igjen høre når det scores mål på stadion.
Etter det har det ikke vært et kjedelig øyeblikk på stadion. Vi har enten kjempet om opprykk, eller for å unngå nedrykk hver eneste sesong siden 2006, og i 2014 kunne vi feire at vi var tilbake på øverste nivå med et to år gammelt, flott stadionanlegg! I 2004 måtte ta en ringerunde og etterlyse kampen, da stadion var folketom når jeg møtte til kamp. Kampen var flyttet fordi matta var dypfryst, men Mjøndalen var ikke akkurat førstesidestoff så det var lett å gå glipp av slik info. 11 år sendere kjører Davy Wathne forbi utenfor stuevinduet mitt i en diger TV2-bil og lager reportasje i forkant av Rosenborgkampen. Den så jeg ikke komme når jeg gikk slukøret hjem igjen i 2004.
131,5 meter fra bløytekiosken
Jeg har vært brun hele mitt liv, jeg har gjort min plikt på grusbanen som Norges minst synlige venstrebekk fra -76 til -82, jeg har sydd MIF-vimpler i Liv Støten sine håndarbeidstimer og spisebordet mitt står 131,5 meter fra bløytakiosken på stadion – i bløytageneralens gamle hjem. Så jeg har fått med meg hva som har skjedd der i enden av gata vår, og jeg har hatt gleden av å ha Kenneth og gjengen hans i nabolaget.
Når jeg går ut døra hjemme i Midtveien er jeg nært nok til å kjenne lukta av bløyta og se hodet til Bruno på toppen av skapet på kontorene hvor lyset sjelden slukkes. Hagen vår har ikke vært mørk på kveldstid etter at flombelysningen kom på plass i 2012 og sørget for et permanent måneskinn i nabolaget.
Også om du ser helt bort i fra det sportslige er det en fin nabo vi har fått. Det er ingen tvil om at de som jobber der, betalte, frivillige eller spillere, alle har gått en god skole. De er som en god nabo i ei lita bygd skal være; de hilser når du møtes, har tid til en prat og bryr seg om det som skjer. Slikt setter vi pris på.
Selve anlegget har gått fra å være i bruk 1,5 ganger 11 timer i året til å være en hyggelig møteplass så å si daglig – hele året. Her kan man stikke innom for å se litt fotball og slå av en prat.
Takk for alle frynsete nerver og utallige øyeblikk av stolthet
Kenneth og Vegard har ikke skapt ett nytt lag eller klubb, men tatt tak i det som allerede lå der, pusset på det, og bygget det opp igjen. Sakte, men sikkert, og basert på verdier og holdninger som lå i klubben og sjela fra før – Lagånd, innsats og kameratskap. Men det var dere som fant dette frem igjen, viste det frem, hang det opp over hodene våre og lot oss forstå at dette fortsatt var oss. Derfor er det fortsatt mitt Mjøndalen. Det samme som jeg fulgte i 1976.
Så nå, 40 år etter karrieren som usynlig venstreback og ballgutt, står jeg og synger meg hes med Dala og 3050. Det er mange som skal ha takk for at jeg har blitt en aldrene, gal og stolt idiot. Men uten Knoll og Tott, Kenneth og Vegard, hadde jeg hatt et helt normalt liv. Søndagene hadde vært dovne morgener med kaffe og frokost, rolige turer og hvile, lange solide middager, sosial omgang og hyggelige, dype samtaler med familien. En avslappende dag – balsam for sjel og ro for sinn.
Kenneth har eliminert denne typen søndag. Sjel og sinn kunne ikke vært lenger fra balsam og ro. Morgenen opprinner med en lammende nervøsitet, som tiltar utover dagen. Fornuften prøver å fortelle at kamputfallet ikke er avhengig av hvilken truse jeg bekler. Men fornuften har tatt feil før, så den sjansen tar jeg selvsagt ikke. Middagene er verken lange eller solide, men består av øl, bløyta eller pølse. På gode dager en kombinasjon. Men sosial omgang med familien, tre generasjoner, blir det tid til – i bilen, på Tribunepub’n, i Bløyta’n, på tribunen og i Vip’en. Samtalene er kan neppe betegnes som dype, og til tider slettes ikke hyggelige heller. Men engasjerte.
Kenneth kan gi seg med visshet om at han har tatt oss fra fjerde nivå til toppen i norsk fotball. Han har vært med å bygge Mjøndalen opp igjen til en toppklubb. Men det viktigste er fundamentet. Vi har i dag en klubb og ikke minst et anlegg som vil gi bygda masse glede, og laget gode muligheter.
Sesongen 2006 startet 22. april mot Hadeland på lånt hjemmebane på Falkbanen i Hokksund. 13 år etter avslutter vi sesongen med eliteseriekamp i flomlys på Consto mot Vålerenga. I 2006 kjente kun den indre kjerne til kampen, i dag følger hele fotballnorge med. Det er ikke lenger gitt at vi er distriktets lillebror, men lillebrødre er ofte sjarmerende, hyggelige og bittelitt plagsomme, så tittelen må vi gjerne bruke videre.
Uansett resultat i dag står det igjen et monument etter disse 13 årene, som er bygget på så mange lag med stein at det vil stå langt, langt inn i fremtiden.
Så etter kampen i dag skal jeg uansett ta en øl. For å hedre den ene av de som har gjort det mulig å spille slike kamper som dette.
Skål, og takk Kenneth!
