Fra nerd til apekatt, og tilbake igjen
Det er kun dager igjen til en ny sesong med smerte, nerver, jubel, lettelse, eufori, himmel og helvete er i gang. 30 søndager mandags ettermiddager skal jeg spørre meg selv «hvorfor i helvete gjør jeg dette»? Noen mandags kvelder vil jeg dyster til sinns, stille spørsmålet på nytt. Noen ganger vil jeg lett til sinns og høy på livet, svare meg selv – «Selvsagt, nettopp derfor». Engasjement for klubb, lag og idrett kan ikke forklares, spørsmålet har ikke noen gode svar. Det må bare føles og oppleves.
Nerd
Jeg er nerd på mange områder. Jeg kan bruke alle våkne timer i en helg på å prøve å tegne en heltrukken linje langs en høydekurve, bare for å se hvordan det så ut i Eiker når vannstanden sto noen meter høyere for 10-tusen år siden. Eller jeg kan bla meg gjennom 100-vis av sider i 300 år gamle kirkebøker med dårlig håndskrevet gotisk skrift, bare for å finne dåpen til det syttende og siste barnet i familien. Barnet som finnes igjen på siden etter, i listen over de det er «kastet jord paa». Barnet var i historien kun noen dager, men jeg er lykkelig over å ha gjort familien komplett, og å ha gitt barnet sin rettmessige, om enn korte, plass i historien. Men jeg er fornuftig nok til å forstå at den lykken ikke kan deles. Jeg har prøvd – og fått svært liten forståelse. Mest bekymrede blikk.
Der ligger min nerd, men jeg er ingen historiker, grafolog eller arkeolog av den grunn – bare nerd.
Diamanter i bakrom
Når det kommer til fotball derimot, er jeg ingen nerd. Jeg trenger ikke vite om Glimt spiller 4-3-3 med anker i forsvar og diamanter i angrep, eller om de er gode på press og utnytter bakrom mens de truer venteværelser. Jeg trenger ikke engang vite navnet på han som scorer mål. Det interessante er målet, ikke mannen bak. Når vi scorer mål eller vinner en kamp, har jeg like lite behov for dyptgående analyser som viser hvordan og hvorfor det skjedde, som jeg har behov for å vite hvilke matematiske algoritmer som ligger bak musikken jeg hører på, på hvilken temperatur maltet er mesket eller navnet på kokken som lagde chicken tikka masalaen– jeg bare nyter musikken, ølet og maten og er til stede. Altså, jeg kan ikke noter. Jeg tror faktisk jeg misliker de til en viss grad – «C, D, E, F, G, A, H»? Det finnes jo for pokker ingen system, eller mening, i en slik tilfeldig samling bokstaver. Men jeg liker da musikk for det.
Født med baller
Jeg har full forståelse for dere som ønsker en analytisk tilnærming til fotball, eller som vil sette dere inn i bakrom, press og spillestiler. Som sagt jeg kan også være en nerd. Bare ikke forlang at jeg skal lytte, eller at jeg skal ha fornuftige meninger om dette selv – bare fordi jeg er mann og dermed født med baller. Jeg kan også nikke anerkjennende og kanskje til og med til tider bli imponert over hva dere kan, og har fått med dere. Men bli ikke skuffet når jeg sier at jeg ikke nødvendigvis legger så mye vekt på deres fotballfaglige vurderinger. Jeg sier ikke at dere alltid tar feil, og noen ganger har dere mer rett enn de som burde vite – men det er i de aller fleste tilfeller fordi dere presenterte løsningen etter at fasit var kjent. 10 av 10 ganger vil jeg hevde at teamet rundt laget, de som har dette som yrke, som gjerne har en form for utdannelse i faget, og ikke minst – som tilbringer tid med laget mange timer hver dag, er bedre skikket til å ta disse avgjørelsene enn deg. Det er ingen kritikk, bare en forklaring.
Jeg har kolleger som er opptatt av helse og ernæring, som har satt seg godt inn i temaet og kan diskutere dette med tyngde og saklighet hver eneste lunsj. De kan svare på ting du ikke lurte på, som hvor mye stivelse og karbohydrater det er i en løk.
Men jeg ville aldri gått til disse om jeg var litt pjusk.
Almås eller Rosén
Når vi vinner kamper ønsker jeg kun å la følelsene få utløp, juble, brøle, klemme, ta en øl og rett og slett bare glede meg. Det å bli møtt med noen som skal forklare hvordan dette kunne skje gjennom høyt press, soneforsvar og gjennombrudd, er som om en kompis møter deg med en lang og saklig innføring i tyngdekraftens prinsipper etter ditt første strikkhopp. Du ønsker jo ikke på bli møtt av en rasjonell Jon Almås etter å ha overlevd hoppet, du vil ha en gal Alex Rosén. Det du skal ha er et primalbrøl, en klem, en klapp på skuldra og en øl – lidenskap skal leves, ikke analyseres. Taper vi, for det kan også skje, er det helt greit å bare holde kjeft …
Jeg kommer for øvrig ALDRI til å hoppe i strikk. Jeg vet nemlig hvordan tyngdekraften virker.
Derimot kommer jeg til å stille opp mandag etter mandag etter mandag, og jeg kommer til å spørre meg om «hvorfor i helvete gjør jeg dette?». Jeg kommer til å gå dyster hjem igjen for å høre Jon Almås forklare om hvordan vi tapte på grunn av misbrukte bakrom og dårlig presspill. Jeg kommer også til å møte primalbrøl, en klem, en klapp på skuldra, en øl og Alex Rosén.
Jeg vet også at jeg på tirsdag kommer til å lage noen streker på et kart igjen, eller bla i gamle kirkebøker. På tirsdagen er jeg Jon Almås. Irriterende, analyserende, logisk, kverulerende og egentlig ganske kjedelig.
Men bare frem til neste mandag.
