En oppsummering halvveis

Som nykommer i femtiårene tenkte jeg det var greit å gjøre opp en status. Fortelle litt om veien hit og kanskje dele noen tanker om veien videre. Som en slags voksen reflektert mann.

Det ble en lang historie om fotball.

Hører du Ågotnes kalle, Ole Christian?

Spørsmålet kom i en mail fra Booking.com i sommer.

Svært få, om noen, hører Ågotnes kalle. Men jeg har hørt det – og latt meg lokke. De fleste har aldri hørt om Ågotnes, langt mindre har de sett det for seg som et mulig reisemål. Men der Tripadvisor og Booking.com frister andre med spennende reisemål som Paris og Sidney, spør de altså meg om jeg kan høre Ågotnes kalle, og fyller innboksen med knallgode hotellpriser på Notodden.

Jeg har aldri gått under Triumfbuen og jeg har ikke sett fyrverkeriet i Sidney. Men jeg har seiret på Ågotnes og jeg har gått på en smell i Notodden. Jeg har ikke kjent det historiske suset av fordums gladiatorkamper på ærverdige Colosseum, men jeg har sett Quint og Sondre nedkjempe motstandere fra en antikvarisk tribune på Gjemselund stadion.

Jeg vet jeg er sær når jeg innrømmer at jeg velger fotball i Kongsvinger fremfor verdens severdigheter. Men jeg er 50 år og slikt kan da defineres som eksentrisk. Dessuten har jeg vært gift i snart 25 år med Kristin, og hun er like sær eksentrisk.

Sparer en del kroner i strikkhopp og paragliding

Siden jeg bruker både tid og penger på å reise land og strand rundt for å se Mjøndalen spille fotball, tenker du kanskje at jeg koser meg på kamp.

Så langt derifra!

Det er 2 x 45 minutter med et rent helvete. Pausen er nok viktigere for meg enn for spillerne. Det er vanskelig å beskrive, men de av dere som har en eller annen form for fobi kan kanskje forestille seg. Jeg kan prøve å sammenligne det med høydeskrekken min – de to gir omtrent den samme følelsen. Det er ingen fornuftig grunn til å føle på angsten når du står flere meter fra et stup, eller ser et på film for den del. Men jeg har en svært god forestillingsevne og en litt annen tolkning av loven om tyngdekraft: den virker like godt horisontalt som vertikalt. Jeg vet jo innerst inne at jeg ikke kan ramle bortover, eller at jeg kan falle ned fra Stetind bare ved å se på at Dag Otto reiser på dit på tur. Jeg vet jo dette, men fobien og tunnelsynet ser ikke annet enn avgrunnen. Litt på samme måte er det når dommeren blåser i fløyta også. Jeg innser igjen at tap er et av tre mulige utfall av denne kampen, og selv om jeg forteller meg at dette bare er en fotballkamp, står jeg igjen godt plantet på kanten av avgrunnen med en kreativ tyngdekraft som trekker i alle retninger. Jeg registrerer kanskje at de jeg er sammen med prøver å føre en samtale, men jeg har nok med å holde vitale kroppsfunksjoner i gang. Som å puste. Og rope.

Så hvorfor da i all verden reise på kamp?

Hold fast på tanken om høydeskrekken: Se for deg at du, tross frykten, kaster deg utfor stupet med et stykke silke, festet til ryggsekken med noen taustumper, som eneste sikkerhet. Mål i mot er turbulens, fritt fall og snorer som ryker, mens egne mål er følelsen av oppdrift, fart som bremses og en fallskjerm som bærer. Jeg er ganske sikker på at euforien av glede over å nå bakken i live ville vært noe i nærheten av den følelsen jeg får når dommeren endelig blåser av etter 90+tillegg, og Mjøndalen har halt i land en seier. Den oppturen kan du aldri få om du ikke tør å hoppe. Jeg slipper å hoppe, men jeg må være der når mannen i sort blåser i fløyta.

Sogndalkampen i høst ga meg i så måte all ekstremsporten jeg trenger. En kamp med alt, som eksploderte i en avslutning fra ville helvete fire minutter på overtid. Fra svart, fysisk fortvilelse og skuffelse, til utemmet, rå glede og ekstatisk lettelse på 90 sekunder. Det var ikke bare turbulens, og snorer som røyk, der forsvant hele jævla sekken og turen fortsatte i fritt fall. Inntil en engel fra Hallingdal stupte inn og leverte den tilbake i siste sekund.

Det kan ikke være mange andre steder enn på fotballbanen du opplever så store og raske variasjoner av følelser – uten å trenge profesjonell behandling for tilstanden.

Jeg vet at verden og hverdagen består av 1000 ting som er viktigere enn fotball. Men det må da være noe positivt i å kunne slippe hemninger og fornuft i 2×45 (pluss tillegg!), og la følelsene løpe fritt for noe som er så lite viktig, men allikevel betyr så mye?

Supporteren

Man kan velge seg en tryggere og mindre slitsom tilnærming til fotballen. Du kan velge en litt passiv, avmålt, rasjonell og fornuftig tilnærming. Det blir litt som å bytte fallskjermhoppet i Trollveggen med en busstur til Drammen hvor største risiko er en punktering. En annen sin punktering. Jeg har full respekt og forståelse for de som velger den varianten. Men jeg ser helst at du ikke er avmålt, rasjonell og fornuftig ved siden av meg på kamp. Når jeg har fokus på å puste og å være irrasjonell, ønsker jeg ikke å høre en med fornuftige forklaringer på hvorfor vi ligger under, fortelle meg at det er “bare en fotballkamp”.

Jeg kan tåle supportere som i øyeblikks frustrasjon og skuffelse gir uttrykk for frustrasjonen fra tribunen. Men all den saklige, bedrevitende fotballekspertise som blir servert fra menn med trenerkarrière fra knøttefotballen og erfaring fra et TV-abonnement på Premier League, kan jeg dy meg for. Alt for ofte avslører de i tillegg sin mangel på kompetanse med å etterlyse en lagoppstilling som inkluderer han som ble solgt i vinter, han som står over p.g.a. sitt sjette gule eller han som fikk strekk i forrige kamp. Denne gruppen har lange tradisjoner i fotballen, og tradisjoner skal man ta vare på. Men kanskje kunne det vært mulig å samle “ekspertene” og disse som må gå fem minutter før slutt på samme sted? Et lydisolert lokale, med utgang på baksiden?

Jeg står gjerne sammen med 3050 og Dala, noen ganger hjemme og alltid borte. Det eneste som hjelper mot nervene er å synge – ikke nødvendigvis vakkert, men høyt. Høyt nok til å ikke høre motstandernes fans. På bortebane. Når de scorer mål. Herman er vår Gauseth. Han gir klar beskjed når det ikke er bra nok. Ikke om du gjør feil, men om innsatsen er for dårlig eller fokuset feil. Herman får mye skryt, men ikke nok. Der Gauseth skal samle og lede en forholdsvis homogen gruppe menn med klare mål og ganske klare regler, skal Herman få meg seg alt fra godbrisne, veltatoverte 18-åringer, til småkristne, velfriserte pensjonister. Med ulike mål og nesten uten regler. Alle skal føle seg hjemme og alle skal yte sitt. For vi er en broket forsamling brunkledde, adrenalinfylte nervevrak som står og synger. Ikke sjelden har jeg hatt et par godt voksne parfymeduftende damer med perlekjeder og grått nylagt hår like bak meg, mens det rett foran står en ung øldunstende mann med røde øyne og bar mage. Der perlekjedene i fistel roper sitt «ojojojoj», viser den bare overkroppen frem langfingeren og forteller nærmeste representant for dommerstanden litt om kroppens anatomi. Språket og innpakningen er ikke helt den samme, men uttrykket skyldes akkurat det samme engasjement og den samme lidenskap. Og lydnivået er det samme. På veien hjem igjen deler de samme buss, samme sorg eller samme glede, samme sang og noen ganger samme øl. ​

Jeg er ikke i tvil om at supporterne kan utgjøre en forskjell i fotballkamper. En av de tingene som gjør fotball unikt er måten tilskuerne kan bli en del av kampen og opplevelsen. Det er stort å være med når tribunedyret virkelig våkner og lever sitt eget liv. Når det ikke lenger bare er Herman og co som synger og roper, men hele stadion er tent. Som en hund som jager spillerne på banen. Som fyller våre egne med mot og adrenalin og motspillerne med frykt og apati. Når stadion ikke lenger består av utøvere og tilskuere, men det koker i en symbiose av engasjement, vilje og tenning, alle med et felles mål – å kunne løfte armene etter 90 pluss overtid, og slippe ut trykket av adrenalin i et lettelsens og gledens primalskrik. Det er ikke lenger mulig å si om det er supporterne som driver spillerne, eller om supporterne blir drevet av det som skjer på banen. I de øyeblikkene eksisterer det ingen verden utenfor stadion. Dersom du var til stede mot Brann i 2014, Rosenborg i 2015, Godset i 2017, Brann igjen i 2017 eller Ålesund i 2018 vet du hva jeg snakker om, og du gleder deg til å oppleve det samme igjen.

​For fotball er øyeblikk

Stort sett handler fotball ikke om å vinne trofeer eller titler. Det handler om opplevelser og øyeblikk. Opplevelser som betyr noe og setter spor. Jeg hørte Michael Stilson på «Sommer i P2» i sommer, i bilen på vei til bortekamp mot Nest Sotra. Han forteller om, blant mye annet, kampen i Kristiansund 2016. Hvor han etter å ha slitt benken hele året, fikk spille og satte et viktig mål. Det er en god fortelling om hvordan et kort øyeblikk og en liten triumf, kan ha stor verdi med langvarig glede. Både for de på banen og de rundt. Har du en time å avse anbefaler jeg deg å høre på. Stilson er en smart fyr med gode tanker.

Du vet ikke når øyeblikkene kommer. Nevnte Kristiansund er et av mine. Ikke bare fordi det var en viktig seier, men fordi det var en ramme rundt som gjorde det uforglemmelig. Prøv selv å kjøre inn i tidenes vakreste solnedgang på Atlanterhavsveien sammen med kone og datter som også er i lykkerus med tre deilige poeng i lomma. Det finnes ikke den reisevei eller reisefølge i verden som kan matche det!

Øyeblikkene er ikke alltid gode. Det kan være opprykk og det kan være nedrykk. Men det handler om å være tilstede, og å være med. Det kan være seier over Brann i kvalifisering eller cup – eller forresten, akkurat det er i ferd med å bli mer rutine og formaliteter enn spesielle øyeblikk.

Men det kan absolutt være å lede 2-0 over Enga, som ligger to divisjoner over, etter 7 min i en cupkamp og høre klanen rope «kjøp ham, kjøp ham» til Adrian etter 10.

Seier over Godset i cup’en er selvsagt et deilig øyeblikk, en revansje vi hadde ventet på siden 1992. Etter at Marcus P sendte gjestene i ledelsen og feiret seg til gult, ble han stille på 1-1 og mutt på 2-1 – søtere blir ikke karamellen. Den spontane klemmen jeg fikk av dattera i det dommeren blåste, er den beste jeg har fått. Maren er født etter -92 og husker selvsagt ikke rollebyttet på 90-tallet. Men dette går i arv.

Mads sin scoring mot Hønefoss i 2009 er et annet. Jeg har faktisk en kompis som den dag i dag har litt dårlig samvittighet på grunn av det målet. Han er nemlig fan, men ingen stadiongjenger. Den 25. oktober ville imidlertid tilfeldighetene ha det til at han passerte utenfor stadion, på et slikt sted at han fikk med seg hele Maradonna-raidet til Hansen. At han, som en noe slapp supporter, skulle få med seg dette målet, mens trofaste tribuneslitere kanskje var på do i det avgjørende øyeblikket, plager ham fortsatt.

Det å tape kvalikkampen mot Jerv i 2016 kommer ikke med blant oppturene, men så absolutt blant øyeblikkene. Sannsynligvis kommer jeg aldri igjen til å kjøre 2×25 mil bak brøytebiler for å se 1×45 min fotball i to plussgrader og pissregn, for så å gjenta samme prosedyre 14 dager seinere for å se andre omgang. Det endte med tap, men også et ganske unikt kampprogram som ønsker velkommen til 2. omgang. Bildet på toppen er tatt i pausen til denne kampen.

Det trenger ikke engang være en spesielt minneverdig kamp. Det kan være en reise til en bortekamp med familie eller gode venner, eller også noe så enkelt som en hyggelig øl på Stadion med Tommy, Benjamin, Monica, Marianne og Kristin etter kamp. Enten for å feire en seier, eller for å komme over et tap. Ikke sjelden har Arne, Ole, spillere, speaker eller andre i miljøet rundt klubben også anledning til å sitte ned etter kamp. Da finnes det ingen bedre klubb en Mjøndalen Fotball, en liten klubb med en stor sjel – en produsent av øyeblikk.

Du må bli med på nedturene for å kjenne oppturene. Fotball er som en berg- og dalbane. Dropper du nedturene blir det bare en helt vanlig togtur.

Jeg var der