Det er litt over åtte måneder siden vi takket Christian Gauseth for innsatsen. En trist og litt for brå avskjed syntes de fleste av oss. Men en helt vanlig avskjed kler ikke Gauseth, de virkelig store artistene blir ikke borte etter den første avskjedsturneen – heller ikke vår Gauseth. Så når tårene var tørket, den siste spaden med jord kastet og blomstene så vidt hadde begynt å visne, dukket han opp igjen.
Det var bare å begynne på nye takketaler …
Christian er ingen typisk mjøndøl. Denne utadvendte fyren så full av seg selv og av fotball, så ulik oss introverte mjøndøler, som er så redd endringer at vi ikke river gamle bygg, vi plukker de ned og setter de opp igjen inne i eget klubbhus. Bortsett fra en gjeng nederst på langsiden som lukter av øl og pyro, sitter de fleste mjøndøler rolig på setet og bruker innestemme, med mindre dommeren trenger en korrigering. Christian hever også stemmen på dommere, og på alle andre som kanskje fortjener det. Christian har mye ubrukt innestemme.
Likevel har vi noe felles, vi har drømmen, og vi har lillebrors stahet. Den utålelige, plagsomme lillebroren, som nekter å ligge nede bare fordi noen, på papiret større og sterkere, sier du bør det. Lillebroren som sier sin mening selv om «de voksne» mener du burde holde kjeft. Vi aksepterer ikke at andre skal bestemme hvordan vi skal oppføre oss, hvordan vi skal gjøre eller si ting, eller som skal bestemme hvor vår plass er – og derfor står vi opp mot storebror gang på gang, og svært ofte er det storebror som blir liggende beseiret igjen på bakken.
Jeg tror både mjøndølen og Gauseth kan oppfatte «plagsom» som et kompliment.
Men det viktigste er drømmen. Mjøndølen er ingen typisk drømmer. Med mindre vi snakker om mareritt. Vi er ikke de fødte optimister, og historien om han som hang over sykkelstyret og deppet i minuttene etter opprykket i 1982 «fordi han ikke orket et nedrykk til», beskriver nok sjela ganske godt. Men likevel – etter mange magre år på drømmefronten ble to karers store drømmer til optimisme og etter hvert til store drømmer fra ei hel lita bygd. Så selv om de første «realistene» henger godt over sykkelstyret allerede tidlig i sesongen, lever drømmen i beste velgående.
Fotball uten drømmer blir ganske stusselig. Du har vært med å løfte Mjøndalen tilbake til gammel storhet – det Mjøndalen jeg vokste opp med på 80-tallet. Du har gitt klubben vi elsker så mye, mye mer enn en strålene innsats på banen. Du har i høyeste grad bidratt til å bygge klubben, og til å innfri drømmer. Samtidig har Mjøndalen bidratt til å oppfylle din drøm om å kjenne lukten av sagmugg, og flomlysene i Eliteserien.
Sammen har vi ikke levert Norges beste fotball, men definitiv noen av de største og mest spektakulære øyeblikkene.
Du vil bli savnet. Takk for drømmene, Christian!
PS: 2021 ble et medaljeår på Consto – selv om de gikk til bortelaget.
Great article and so true.
“ Fotball uten drømmer blir ganske stusselig.”
Christian Gauseth has given so much for us to be able to continue to dream. Thank you.