Fotballsesongen 2016 er historie og om en drøy uke begynner vi å skrive historien for sesongen 2017. For Maren, Kristin og meg har Mjøndalen fotball blitt et felles engasjement og en glødende interesse som flere familier burde prøve. For meg er det en gammel, nedarvet last, men som en kollektiv diagnose for hele familien dukket ikke de første symptomene opp før en gang utpå høsten 2014.
Akkurat på hvilket tidspunkt vi alle tre var uhelbredelig rammet, er jeg ikke sikker på – det kom nok litt snikende gjennom kvaliken den høsten. Det jeg vet er at kvelden den 26. november sto jeg på stadion med Tommy og Ben, Kristin satt stemplet som «asosial» i en hotellresepsjon Paris og så fotball på iPad, mens Maren snek seg ut av sykepleiepraksis på Haglund og inn på Pub’n for å få med seg stemning og kamp. Kvelden var magisk for en brun supporter, både på stadion, pub’n og i Paris. Men stemningen i Mjøndalen denne kvelden, før, under og etter kampen gir meg ennå gåsehud! Mens Kristin måtte ta til takke med Champs-Élysées og Triumfbue, kunne Maren og jeg juble med sindige Mjøndølinger, for anledningen iført sydlandsk engasjement, på Orkidetorget og Arbeidergata – ingen tvil om hvem av oss som var på rett sted!
Senere har vi stort sett fått med oss hjemmekampene alle tre, pluss en del bortekamper. Det er veldig hyggelig med en interesse som samler oss alle tre hver søndag. MEN det er en risiko – en stor risiko. Det kan jo bli tap, og det skjer jo faktisk. Fra noen timer før kampstart må forventning og glede dele plassen med nerver og engstelse. Jeg har tilbrakt nok søndager etter tap til at jeg vet hvilket helvete som kan ligge og vente der fremme om få timer. «Felles skjebne er felles trøst» har en luring sagt, vel han baserer ikke sin erfaring på fotballfans. Det å gå hjem og tilbringe søndagskvelden med to andre nedstemte fans er ikke oppskriften på en hyggelig avslutning på helgen – trøsten finnes kun i ekte følt skadefryd over andre lag (les:godset) som lider samme skjebne.
MEN – for en opptur det er å dele gleden ved seier med flere!
Alle tre følger kampene og alle tre har sin måte å takle tap på. Dvs: jeg og Maren takler det ikke, mens Kristin takler det dårlig. Selv om både Maren og jeg går i kjelleren med et ganske så svart sinn, har vi hver vår løsning. Maren forbanner det meste, først dommere, så motstander, deretter laget, trenere og til slutt godset – om mulig, og det er det alltid. Maren kommer altså opp av kjelleren ved å spy ut negativitet – min strake motsetning. I mitt svarte sinn oppfattes all negativitet som et angrep på meg og mitt, og som nye byggeklosser i den svarte muren av nederlag og tap jeg allerede er godt i gang med å bygge. Min vei ut er gjennom lyspunkter og halmstrå, uansett hvor små og fullstendig irrelevante de måtte være – virket ikke Lars Arne kvikk og rask i dag? Vi tapte 4-0 for Kisa i 2013 – 5-1 er en forbedring. Slike banale, rosenrøde selvbedrag er selvsagt en ren provokasjon for Marens mørke selvterapi, som dermed moser mine verbale lykkepiller med nok et aggressivt angrep på dommerstanden, keeper, meg – og godset.
Midt oppe i denne kvalitets-tiden mellom far og datter, er det da flott at min ellers så sympatiske kone, insisterer på å få med seg alt av fotball på TV, radio og A B S O L U T T ALLE sosiale medier. Sistnevnte helst som høytlesning for oss to solstrålene, som pussig nok ikke blir synderlig blidere av å få repetert elendigheten hele jævla søndagskvelden.
For en herlig familie jeg har fått!
Med dette som bakteppe kan en lure på hva vi tenkte på når vi pakket bilen og la ut på en 1300 kilometers kjøretur på Vestlandet for å se fotball i Kristiansund? Hva om vi hadde tapt? 10 timers hjemreise, fanget alle tre i samme bil med et tap i bagasjen. Det kunne blitt stygt. Men det ble det ikke.
Det ble 2016 sitt vakreste eventyr for min del.
Turen gikk over, rundt og gjennom fjell, over, rundt og under fjorder. Valdresfly, Riddersprang, Rampestrek og Atlanterhavsvei. Åndalsnes, Kristiansund, Molde og Ålesund via fergeturer og mektige broer, bratte juv og frådene stryk, laftede stuer og stille viker.
Der Østlandet har valgt en fornuftig, langsom overgang mellom sjø og fjell, har Vestlandet gått motsatt vei. Våre overganger mellom fjord og fjell er lange, rolige og har trauste, rolige navn som Gudbrandsdalen og Hallingdal – stødig og stabilt, ingenting å frykte der. På Vestlandet derimot har de bestemt seg for å ha fjord og fjell på samme sted, og overgang mellom fjord og fjell har fått beskrivende navn som Trollveggen … Ingenting traust, stabilt og trygt med det – men utrolig vakkert og vilt. Selv for en Mjøndøling med nyvunnen høydeskrekk.
I denne rammen plasserer du noe enda mer vilt og vakkert – «Alle gutta», for anledningen i hvitt, som med lagånd, innsats og kameratskap gruser serieleder Kristiansund i strålende høstsol. Med en spillesugen og revansjelysten Stilson, en fandenivoldsk Gauseth med et kjeftament og trøkk som bare overgås av egne kramper (imaginære og ekte), en rask og leken Pelle, en Makani- som er Norges beste keeper – selv med lårhøne, en lettere svimeslått Ulrik og en Mathias som mente ti mann holdt lenge for å slå serielederen. Det blir en strålende søndag ettermiddag i havgapet sammen med drøye 50 brune supportere, som kraftig forsterket av våre egne Sunnmørske helter, synger og roper Kristiansund sine egne ugler av tribunen på en dialekt tilnærmet lik deres egen!
Det er fotballykke.
Mens Magne Frydenlund med “Mjøndærn” runger ut bilvinduet og over havet, poengene er trygt i lomma, adrenalinet gjør meg høy og mørk som Trollveggen og den kollektive selvtilliten gir meg vinger, avslutter jeg dagen med å kjøre inn i solnedgangen og havgapet via verdens vakreste vei – Atlanterhavsveien, sammen med verdens to vakreste mennesker.
Det er fullkommen lykke.
Vi sees på Isachsen 2. april!
PS: En sykepleierstudent kan ikke kurere høydeskrekk, men hun kan tvinge deg opp de siste 100 meterne, slik at hun får tatt den selfien på Rampestreken.