Godsetunioen har alltid viet oss stor oppmerksomhet. Selv i tunge år på fjerde nivå var vi langt fremme i deres bevisshet. Fra øverste nivå i norsk fotball rettet de fokus mot 3. divisjon, ga oss omtale i media som økte vår markedsverdi, og lot oss beholde troen på at vi faktisk var et topplag – bare på et kort besøk i bredden. Vi har ikke vært i nærheten av å gi det samme tilbake. Vi har som oftest hatt størst fokus på oss selv.
Dette er et forsøk på å gi noe tilbake. En tekst viet til dere med godset i hjertet og 3050 på hjernen. Fra en som i sin oppvekst ikke hatet godset. Men levde i en blanding av uvitenhet om, og likegyldighet til, at det faktisk hadde eksistert en slags rival øst for Pukerud. Elvis var fortsatt kongen, Fru Støten var klasseforstander og håndarbeidstimene ble brukt til å lage MIF-flagg. «Fienden» var Birkebeineren eller svenskene. Rivaler var gule og blå og Gullskogen et sted vi besøkte på nyåret for juletrefesten på Sundland.
Jeg kommer med en påstand som sikkert får nakkehårene til å reise seg hos mange i 3050:
Vi har mye å takke godsetunionen for.
Vi spilte breddefotball i 3. divisjon. Selv gjengen på Munkhaughjørnet viste laber interesse, og mediene ingen. Men en gruppe brøy seg ikke om at vi var nesten like dårlige som SIF en gang hadde vært; Godsetunionen. De var i Eliteserien, vi spilte mot Birkebeineren, Solberg og Vestfossen. Men selv da var vi som luft for våre venner i øst – altså uunværlige. Du klarer deg uten en stund, men blåfargen blir fort skjemmende og sykelig.
En by bygd opp av øl og tømmer blir blå og fattig uten et brunt hjerte.
Oppmerksommheten har ofte vært mer preget av pubertale tekster på møkkete lakener, enn av kreativit eleganse. Men ett hederlig unntak finnes: Potetstuntet i 2011 på Nedre Eiker Stadion skal dere ha kred for. Orginalt, artig, arbeidskrevende og med en klar melding med poeng. At det i tillegg ga oss penger i kassa, en styrket dugnadsånd og en voldsomt positiv omtale i alle media, var sikkert ikke deres intensjon. Men det er menneskelig å feile.
Godsetunionen tenker alltid på sine brune venner. Når de pakker for å reise på bortetur står vi på pakkelisten. Hver gang de bestiller trykksaker må de lese korrektur og sjekke at 3050 ikke er feilskrevet. I regnskapet har sansynligvis største post artikkelteksten «3050» og er en samlepost for materiell som profilerer vår supporterklubb. Når de river opp mors lakener dagen før Eliteserieåpning på bortebane, er det ikke for å skrive en hyllest til Marcus P eller Jostein F. Igjen er det oss de har i tankene.
Selv på fritiden er oppmerksomheten rettet mot vår lille bygd. Jeg har selv sett bilder av lystige blå på pub-besøk første kveld i utenlandsferiene sin. Smilende peker de på et Anti-3050 klistremerke. Tenk litt over dette: To gode kammerater fra Drammen reiser altså på ferie sammen. Til en eller annen storby. Når de pakker er det solkrem, speedo og 3050 på huskelisten. Når de går ut er tre ting i lomma – telefon, kam og klistremerkene med vårt navn. Det første ut av lomma og opp på veggen er klistremerket. Med en iskald, hvitskummende brun i hånden er første tanke; «la oss legge ut et bilde av oss og 3050 på sosiale medier».
Blir jeg provosert? Selvsagt ikke, men jeg kan forstå om de som jobber med å markedsføre godset blir frustrert.
Snart skal vi tilbake til Marienlyst og jeg regner med at det som sist blir fullt fokus på Mjøndalen. Godset sin banner, speaker sin frykt for å si Mjøndalen, musikken over anlegget, 3050 sin banner – hele stadion hadde samme lag i fokus. Apropo Marienlyst: Det er et artig poeng at penger godset betaler for leie av vår felles kommunale stadion i 2020, kan gå til plenklipp av fotballøkker i Mjøndalen. En vakker tanke.
Ekte kjærlighet er vanskelig i Drammen uten 3050 og 3050 er større enn 3048. Selv om jeg mistenker at det siste er et poeng som går mange blå hus forbi. Rett og slett fordi de ikke aner hva 3048 er – samtidig som 3050 står som spikret. (Hvor mange av dere måtte sjekke?)
Når alt kommer til alt tror jeg ikke vi klarer å gjengjelde deres lidenskap for oss. Dere kan få vår oppmerksomhet når vi møtes, men resten av året er dere akkurat like interessante som Kristiansund, Rosenborg, Notodden eller Birkebeineren. Eller forresten ikke Birkebeieren. De vil for alltid ha en egen plass hos en Mjøndøling. Som Sverige for en Nordmann. En plass dere aldri vil kunne få.
Beklager – jeg har virkelig prøvd.
Så nei, jeg hater ikke Strømsgodset. Jeg elsker å se Mjøndalen slå godset i fotballkamper. Jeg elsker å se godsetunionen bli tause og blåbleike når vi sender de ut av cupen. Jeg elsker å se Gauseth kysse MIF-logoen på drakta og Solholm Johansen feire i baris foran fansen, mens GU står med tårer over slitne kinn. Innyllet i sing egne sorgsvarte røyk, mens de i kaoset og pyroleken klarer å sette fyr på sitt eget flagg. Er det skadefryd? Ja. Smålig? Ja, kanskje. Men hat? Nei, det er engasjement, lidenskap og adrenalin. Det er lagånd, innsats og kameratskap. Det er fotball.
Det er Ælv classico
