Kjære Kristin.
Du sier hele tiden hvor mye du savner at jeg kommer med svulstige kjærlighetserklæringer i sosiale medier, med masse hjerter og lange rosa, sukkersøte kjelenavn på deg – pusen min. Vel, gled deg jenta mi, for her kommer 25 oppsparte år med hjerter, muss og suss og teddybjørner.
Fra meg – til deg.
En liten, grønn juvel
For omtrent 27 år siden hadde jeg en samtale med Jørn om en akvamarin jeg hadde funnet på Hurumlandet og senere fått slipt som en liten juvel. Etter mange års jakt på mineraler og fossiler, var dette ett av få funn jeg hadde gjort som Jørn var litt misunnelig på. Nå fortalte jeg Jørn at jeg hadde fått denne lille, sjøgrønne juvelen innfattet i et anheng av gull, og aktet å gi den i gave til ei jente fra Åssiden som jeg hadde funnet i informasjonen på Spareland. Jørn var ikke uten videre imponert over ideen og opplagt skeptisk til å la en slik edelsten gli ut av hendene mine uten garantier. Han kunne imidlertid, under tvil, akseptere galskapen på ett premiss:
«Da må du i det minste gifte deg med jenta»
Noen måneder senere var vi forlovet, og to år senere, 23. juli 1994, bevitnet Jørn innfrielsen av premisset som forlover i vårt bryllup.
Jeg kunne, som nevnte forlover gjorde et nummer av i sin tale, lånt andres ord og sagt at jeg byttet en edelsten med en annen. Men det ville bare vært ord uten mening, i alle fall ikke mine ord eller tanker – noen edelsten er du ikke. Du er hverken glatt, kald, gjennomsiktig, skarp i kantene eller liten – ok litt liten er du jo. Derimot kan du kan bite fra deg om jeg skulle tråkke deg på tærne, bokstavelig eller i overført betydning, og om gir jeg deg en albue i søvne er jeg ikke veldig overrasket om jeg ender på gulvet. Lunta di er kanskje noe kort, men vi er fortsatt venner, i en seng som aldri har vært bredere enn 1,50, i et lite hus med til tider alt for mange dyr, 20 somre i campingvogn og alt for mange prosjekter som ibefatter ting vi ikke kan. Og når jeg har vært en tosk og hadde fortjent å sove på gulvet, og har forventet både skuffelse og forakt, har du vist deg som den største av oss og elsket meg mest når jeg har fortjent det minst.
Spareland, Park og en rød Mazda 323
Vi møttes på Spareland i 1990. Jeg med hvit skjorte med vest, rødt forkle og litt fåmælt bak disken på Høibakk Konditori, du i informasjonen som sentersekretær med et herlig smil, selvsikkerhet og talegavene både i orden og i flittig bruk. Jeg var kanskje flere turer i informasjonen i denne tiden enn hva jobben krevde, og jeg hadde heller ikke noe i mot at sentersekretæren lot til å trives godt hos oss i nybygget.
Turene til Bolkesjø med Spareland var en god anledning til å bli bedre kjent. Allikevel var det en del av meg som avskrev den søte jenta som “den rette”, når du møtte i rosa bobledress til en uteaktivitet . Men når du senere på kvelden dukket opp i en kort grå og svart kjole og valgte mitt selskap blant alle, skapte du et minne som, når jeg tar det frem igjen nå 29 år senere, fortsatt lar meg kjenne på følelsen av å være 21 og nyforelsket. Sjarmert langt inn i min fordomsfulle sjel satt jeg sammen med Sparelands peneste, ei hyggelig jente med masse bein i nesa – og hun valgte å snakke med meg hele kvelden! De timene kommer høyt på min “topp-ti fine-kvelder-liste”.
Senere ble det vors i kjelleren i Korvaldveien, dancingen på Park og jeg begynte å øve meg på å si Kristin med lang i. Noe som selvsagt stred med samtlige naturlover, og med fare for permanent forvisning fra bygda for en Mjøndøl. For å få det til var jeg nødt til ta fart som om jeg skulle si Kristina, men for guds skyld huske å stoppe før a’en. Det gikk bra. Så bra at du etter en stund ba meg med på kino. Jeg husker ikke hvilken film det var, men jeg husker tiden etterpå på parkeringen i min lett falma røde Mazda 323 hvor vi ble sittende en god stund. Omtrent fra da var vi et par. I alle fall i mitt hode. Du ga noen til tider tvetydige tilbakemeldinger når det kom til fremtidsplaner. Men det tok ikke så lange tiden før vi hadde samme syn også på en felles fremtid.
Svigermor, svigerfar, svigerstemor, oldemor, mormor, bestefar og en svigerinne på tre
Det tok ikke så langt tid før jeg fikk møte mamma’n din Kjersti, i håndballhallen på Eknes mener jeg det var. Ikke så lenge etter ble jeg også funnet verdig å bli presentert for tre generasjoner i tre etasjer i Bergliveien. Mange kvelder ble tilbrakt på toppen med innleid VHS-film. Det vil si, jeg og svigermor så film, mens du sov i stolen.
Takket være deg fikk jeg også møte verdens fineste svigerfar, en fantastisk inkluderende Trine på Loesmoen og svigerinne Mari på tre år … Fra første dag fikk de meg til å føle meg som en naturlig del av familien i Lyngveien også. John svarte aldri nei, var alltid støttende til valg vi hadde gjort, hadde alltid dårlig tid og var sjelden presis, men med en positiv innstilling som alltid etterlot meg med energi og godt humør, selv om vi aldri visste hvilken torsdag han egentlig ville komme for å ordne de beslagene.
Maren Elisabet Høibakk
Takket være deg, og meg, fikk jeg 18. august 1995 hilse på Maren. Jeg husker ikke i hvilken luke det var, men jeg mener jeg fikk nyheten presentert i julekalenderen i 1994? Maren hadde det ikke spesielt travelt med å komme til verden, og lot oss få tilbringe ganske mange timer med kortspill på sykehuset før hun bestemte seg for at den 18. var en fin dag for bursdag. Fra da har vi vært en liten familie på tre, pluss en varierende mengde og forskjellige arter dyr. Jeg tror vi utfyller hverandre ganske godt som foreldre. Jeg har tatt leken og de filosofiske samtalene. Du har tatt resten. Maren har blitt ganske bortskjemt med å ha deg i nærheten. Enten det var i korpset som korpsleder eller på nattestid som sjåfør. Hun har, heldigvis, arvet litt fra oss begge. Med doser av din besluttsomhet og stahet, og mitt mer tankefulle og barnslige sinn, er hun et bevis på at 1+1 kan bli tre.
Romantikk i en pose fra Kiwi
Du er ikke gift med en mann som overøser deg med roser og romantikk. En sjelden blomsterkvast i bæreposen sammen med leverpostei, kneip, marsipanstenger og Cola-light fra Kiwi, og middag med burger og lettøl på et anleggshotell i Ågotnes som romantikkens høydepunkter gjør ikke ditt følge gjennom snart 30 år til noen ener på det området. Vi har ikke sett solnedgangen fra en fortauskafe i Paris, eller fotografert løver under akasitrær i Afrika. Men vi har feiret opprykk på en brun pub i Florø og vi har tilbrakt en natt på bryllupsreise i fjæresteinene ved Runde og sett solnedgangen i Norskehavet fra bagasjerommet på en Chrysler Voyager. Vi hadde kanskje ikke fioliner ved bordet den kvelden, men vi hadde Øystein Sunde på en CD.
Jeg tror og håper du ville gjort de samme valgene igjen. Men flytur til Florø med mellomlanding i Sogndal tror jeg ikke jeg får deg med på igjen. Med mindre jeg kan garantere overtidsseier inkludert i mellomlandingen og opprykk på destinasjonen. Da tror jeg du er villig til å spy deg hele veien opp mellom Sogndals bratte fjell i Widerøe sin grønne buss med propell og vinger.
“Ingen prinsessa alls”
I over 25 år har vi laget vår historie. Det er langt i fra noen perfekt historie, den er full av feil og mangler. Vi har feil og mangler. Menneskene rundt oss med egne kapitler i vår bok er heller ikke perfekte. Mye kunne sikkert vært gjort bedre, men om jeg skulle skrevet historien på nytt tror jeg ikke jeg ville endret noe av dette. For jeg er glad i historien vår, og uten det som er dårlig blir det som er bra ganske kjedelig og ordinært. Men noen kapitler ble litt for korte. Det ville jeg endret på om det var mulig.
Jeg tror jeg stort sett klarer å uttrykke meg når jeg får gjøre det skriftlig og med god tid. Men et liv med deg og hva du betyr for meg klarer jeg allikevel ikke å gjengi på en slik måte at jeg kjenner det blir riktig. Uansett hvilke superlativer jeg bruker og hvilke bilder jeg maler, så blir de ikke så varme som de jeg ser og føler selv. Så kanskje jeg allikevel må låne noen ord av andre. Magnus Ugla er kanskje ikke den som ligger fremst i pannelappen når du tenker på å male frem vakre bilder. Men innimellom «Jag mår illa», «Jånni Balle» og «Dansar aldrig nykter» finnes en og annen perle. Som Victoria. En kjærlighetserklæring. Ikke noe perfekt. Lite muss og suss og teddybjørner. Mer som det virkelige liv. Perfekt nok – som deg. Jeg elsker deg akkurat som du er, og er stolt for at du er min!
