Store drømmer fra ei lita bygd

Jeg er en voksen mann født i 1969. Armstrong hadde fortsatt ikke utført noe «giant leap» på månen, fotballdrakter fremsto i nyanser av grått på TV’n, og telefonen hadde sitt eget møbel – for de som var så heldige å ha telefon. I alle mine 54 år har jeg hatt adresse 3050 Mjøndalen, og i 1/3 av disse årene har samme mann trent Mjøndalen – Vegard Hansen.

Dette er historien og hyllesten fra en mann, som på 17 år gikk fra interessert til fanatisk.

Flaskepant og stupedamer

Jeg tilhører generasjonen som vokste opp med et Mjøndalen, som naturlig hørte til i toppen av norsk fotball. Med vårt rosa medlemskort gikk vi på Nedre Eiker stadion 11 søndager i året. Det viktigste var ikke det som skjedde ute på gresset, men at vi fant tomflasker nok til en Krone-is, eller stupedamas salte pastiller, i kiosken. Fotballivet var ubekymret. 80-tallet fortsatte i samme spor som 70-tallet sluttet, selv om jakten på stupedama ble byttet ut med jakt på andre damer, og tomflaskene ble brunere og ikke alltid så tomme lenger.

Slik gikk barne- og ungdomsår, Mjøndalen var enerådende i Buskerud. Stedet hvor rushtid og lyskryss er fremmedord, opplevde bilkøer to ganger annenhver uke – før og etter hjemmekamp på Nedre Eiker stadion. Mjøndalen som topplag var ingen drøm, det var en hverdag, som sikkert flere enn meg tok litt for gitt.

I 1991 hadde jeg endelig lyktes i jakten. Stupedama mi fant jeg i informasjonen på Spareland, og høsten -92 rykket jeg og Kristin inn i eget hus for første gang. Samtidig som Mjøndalen, femti meter borte i gata, rykket ned fra eliteserien for siste gang – på svært lenge. I takt med at vi etablerte oss som famille, etablerte A-laget seg i 3. divisjon. Det eneste som ble brunere og brunere var gresset på gamle Nedre Eiker.

Jeg gikk fortsatt på kamp i ny og ne. Nå fikk jeg også med meg mer av kampen da flaskepanting er dårlig butikk med 30-50 tilskuere. Stupedama hadde dessuten for lengst gjort sitt siste dykk, og krølltoppen, som solgte Krone-is med jordbær og sjokolade fra en beholder rykende av tørris, fant bedre omsetning lenger ned langs elva. Fotballen hadde forandret seg siden Boye, Brede, Arnt og Per Terje herjet. Mjøndalen er ei lita bygd. Ei lita bygd uten penger kunne ikke drømme om storhet på banen lenger. Den nye drømmen var å slå IBK, marerittet å tape for Vestfossen. Heisen var satt bort og gjemt. Jeg aksepterte at den slitne Nedre Eiker stadion i enden av gata, var bildet på en falmet storhet. Jeg var redd for at siste generasjon unger i Mjøndalen, som vokste opp med helter som spilte i brunt, og med en drøm om å spille fotball på bygdas stadion, både var født og hadde vokst opp.

En drammenser og en moing ønsket det annerledes.

Tilbake på tekstTV

I løpet av 2006 inntar Vegard og Kenneth bygd og klubbhus. De pusser opp gamle slagord og skaper nye drømmer. At de skal prege klubben de neste 17 år, er det likevel neppe noen som drømmer om. Med noe gammelt, noe nytt, noe lånt og noe blått, vekkes brun stolthet og tro til live igjen, og blir starten på et «ekteskap» som altså skal vare gjennom tre forskjellige tiår. Heisen finnes frem, pusses opp og viser seg å være i utmerket stand.

Turen opp går enda raskere enn turen ned, og via en ellevill busstur til Braskereidfoss, stopper heisen igjen i 1. divisjon.

Vi er tilbake!

Igjen vises klipp fra våre kamper på tv, riktignok ikke lenge om gangen og langt fra i HD, men vi ER der. DT skriver noen ord iblant, og leser man lokalavisa til motstanderlaget, er sjansen også til stede for å finne noen som skriver pent om oss. Man må lete, men Mjøndalen fotball nevnes andre steder enn i årsregnskapet til MIF.

Stikk i strid med alles spådommer, i alle fall mine, er vi tilbake i det gode selskap. Vi etablerer oss i henhold til uttalt målsetning om å være blant de beste i 1. divisjon. Jeg blir vant med at kalde kvalikkamper er en god avslutning på året, en bekreftelse på at vi er der vi skal. Livet som supporter er fint etter mange år i mørke.

Fra interessert til fanatisk

26. november 2014 forsvant det som var en rolig, avbalansert mjøndøling og måtelig interessert fotballsupporter. I en alder av 45, i novemberkulda på et flombelyst Isachsen stadion, så jeg Vegards brune armé valse over Brann. Sammen med en skotte og en nordlending så jeg store drømmer fra ei lita bygd herje med Norges nest største by og 120 millioner. På motsatt side var 500 gale og sinte bergensere. Sett en sindig mjøndøling sammen med en skotte, en nordlending og en gjeng bergensere – sleng på en stor dose fotballmagi – og jeg er sikker på at det er flere enn undertegnede som ville fått varige mén.

For en deilig vinter det ble – fem måneder på trygg tredjeplass i Eliteserien.

Våren 2015 bød på opplevelser og inntrykk, som hadde vært så uendelig fjernt for få år siden. En høstdag få år tidligere hadde jeg tuslet bort på gamle Nedre Eiker for å innta plassen min på de gamle, fuktige tretribunene. Jeg møtte stengte porter, og en lapp om at kampen var flyttet til Årbogen fordi banen var frossen og hard som stein. 6-7 år senere passerer enorme trailere og Davy Wathne forbi huset i Midtveien, for å dekke Rosenborgs kamp mot Mjøndalen – og mot en amerikaner med sin far på tribunen. En ny tribune, under tak, og med fasiliteter ingen hadde drømt om få sesonger tidligere.

2015 bød også på en ny erfaring for meg på fotballbanen – frykt. Når du nærmer deg toppen, fører de fleste veier etter hvert nedover. Men jeg ville ikke ned, dette var for gøy. Det var på denne tiden siste rest av den ganske tause, og litt uengasjerte, flaskepanteren fra -76 måtte vike plassen helt og holdent for den noe eldre, et snev fanatiske, fullstendig partiske, rimelig usaklige, nervøse og brølende supporteren.

Ved min side sto den et snev fanatiske, fullstendig partiske, rimelig usaklige, nervøse og brølende kona mi. Den søte, hyggelige Kristin fra informasjonen på Spareland var på 13 år gått fra avmålt til gal, og den 8. november sto vi på SR-Bank Arena og så Viking sende Mjøndalen tilbake til OBOS.

Siden har vi sjelden gått glipp av en kamp. Verken hjemme eller borte.

Så mye mer enn en trener

Du har gitt oss seier over Godset – fire ganger. Du har gitt oss fire opprykk. Du har gitt oss enorme kvalikkamper og fantastiske innspurter i Eliteserien og i OBOS-ligaen. Du har gitt oss Braskereidfoss, og du har gitt oss Levermyr – kanskje litt for mye Levermyr. Du har gitt oss et stadion, et brunt samlingssted for gode opplevelser på banen, og sosialt samvær på VIP`n. Du har gitt oss Brann – nesten hver eneste gang. Du har gitt meg frynsete nerver og fantastiske opplevelser i hele Norges land. I Stavanger, Drammen og Kristiansund, men også på Ågotnes og i Strømmen. Og i Bergen, selvsagt i Bergen. Du har servert oss pizza på dugnad, kaffe i kiosken og spillerbytter fra speakerbua. Du har gitt oss oppturer og nedturer, og du har gitt deg selv.

Og du har lært meg om bruken av de og dem.

Nervene tar jeg med meg, det samme med kunnskapen om de og dem. Jeg er sikker på at det kommer store øyeblikk, og at det vil drømmes stort i Mjøndalen også i fremtiden, men jeg kommer til å savne den gråhårede treneren på sidelinjen. Han som snakket fra hjertet, og var raus med både rødblyanten og rosen.

Jeg håper du tross skuffelsen over tapet, la merke til en ting fra din siste kamp som trener i Mjøndalen Vegard. Før under og etter kamp var Consto arena omgitt av lykkelige barn. Stolte barn i MIF-drakter med nummer og navn til sine helter i brunt. Barn som igjen drømmer om å spille kamper på bygdas stadion. Barn som drømmer store drømmer i ei lita bygd.

Ikke glem at det var du og Kenneth som ga dem denne drømmen.

Ute fra verden den vide
Kaller en sang meg hjem
Hjembygdas bakker blide
Hansen velsigne dem

Kommer jeg hit om våren
Heles mitt søndrede sinn
Stille av smil glir tåren
Over mitt slitne kinn

Om noen måneder står igjen en 54 år gammel, lett fanatisk, fullstendig partisk, rimelig usaklig og fryktelig nervøs supporter på Consto og synger hymnen vår før kamp. For første gang siden 2006 starter vi en sesong helt uten moingen og drammenseren. Dere vil bli savnet, men klubben har gjort en god jobb, og innbytterne er av høy kvalitet. Gubbe ble en gang spurt hvem som skulle settes inn, da han måtte forlate banen med skade. Gubbe svarte «Sett inn to du».  Litt i samme ånd er duoen «Knoll og Tott» fra 2006 nå blitt til firkløveret Kjetil, Bjørn Petter, Kevin og Bjarne, og sannsynligvis enda flere. Det blir annerledes, men annerledes har vi alltid vært, og jeg kan love deg at vi skal gjøre det vi kan for å ta vare på drømmen og byggverket du og Kenneth har gjenreist, og gitt oss.

Takk for store drømmer i ei lita bygd Vegard og Kenneth!