Fotballturorientering

Har du noen gang satt deg på toget i Drammen tidlig om morgenen, for å reise vestover? Sett sola stå opp i Kongsberg, mens høstgul bjørk gløder i morgentåka på vei mot Nordagutu. Har du spist frokosten din mens rådyr spisser ører i disen på en gul, høstmoden åker utenfor togvinduet? Eller sett fremmede som omfavner hverandre i gjensynsglede på perrongen i Bø, mens du ser Norge langsomt våkne til en ny dag? På vei til bortekamp i Bryne.

Norsk fotball er mye mer enn 2×45 på stadion.

Roma eller Rauma

Det er mange måter å reise på, og det er mange måter å oppdage nye steder. Noen velger varme destinasjoner hos reisebyråene, andre søker sitt Nirvana i reisebloggen til en skjeggete globetrotter, som nå har funnet indre ro som tibetansk munk. Noen har «Tripadvisor’s top ten» som sin personlige bucket-list, mens andre igjen finner sin mer beskjedne Soria Moria i egen bakgård. De kjøper hvert år en pakke med turorienteringskart, og lar det lokale O-laget bestemme hvilke ukjente stier, topper, vann og myrer som skal oppdages i år. Men hvor mange setter seg ned med NFF sin terminliste hver vinter, og lar ligaens lag definere hvordan årets reiserute skal se ut?

Altfor få.

Bergen, Paris og «Syden» er kjente steder for mange, men hvor godt kjenner du Ågotnes, Raufoss eller Ranheimsfjæra?

Terminlista som reiseplanlegger

Vi oppdaget fotballorientering på tampen av 2015-sesongen. Mjøndalen var på god vei mot OBOS, og vi hadde vært på våre to første virkelige borteturer – Kristiansand og Stavanger. I Stavanger fant vi Beverly pub, hyggelige medsupportere, like hyggelige hjemmesupportere og sjarmen ved «banehopping». Vi forsto at fotballturer er mye mer enn fotball. Nedrykket var snart et faktum på SR-Bank Arena, og da taxisjåføren plukket oss opp og spurte hvor vi var på vei, svarte vi som sant var at neste destinasjon var OBOS-ligaen. Tilbake på hotellet, satte vi oss ned med listen over neste års motstandere, og begynte å glede oss over nye reisemål. Banehopping i OBOS-ligaen innebærer en del reisemål som du ikke finner på Traveladvisor sin top-100 liste. Strømmen har kanskje ingen Champs-Élysées og kelnere med artig aksent på små fortausrestauranter, men de har fantastisk gode burgere og noen svært hyggelige frivillige.

De som driver med turorientering, får hvert år utdelt nye kart med nye poster. Målene er definert, men veien dit står du fritt til å velge selv. Slik er det også med fotballturorientering. «Postene» bestemmes på bakgrunn av resultatene til eget og andre lag, året før, men stivalget er opp til din egen fantasi. Et stykke ut på vinteren får du vite når du skal hvor. Noen ganger klaffer en tur til for eksempel Grimstad eller Stavanger med sommerferien. Andre ganger, som i år, ble sommerferiemålene Raufoss og Grorud. Ikke like typiske feriemål for en som bor i Mjøndalen, og på papiret kanskje ikke like spennende som Bergen eller Kristiansand, men hvor mye vet du egentlig om Grorud eller Raufoss?

Vi er en liten klubb, fra ei lita bygd, på godt og vondt. For meg, mest godt. Vi fyller ikke busslaster, togvogner eller chartrer fly når vi reiser på kamp. Vi preger ikke bybildet i Oslo, men vi legges merke til i Bryne. Vi er mange nok til å høres, men få nok til å være en gjeng. Du kjenner igjen menneskene rundt deg enten du er i Mjøndalen eller på Raufoss, og det er den samme Terje som tar ansvaret for deg på Consto og på Levermyr.

Det er en glede å reise på tur for å se Mjøndalen spille, en glede jeg unner langt flere. Selv om vi er lykkelige som små, er det ikke slik at vekst vil gi oss voksesmerter. I Stjørdal møtte vi familien til Skogen, i Bryne hilste vi på venner av Kinn, mens vennene til Sander har vi møtt både her og der. Men vi har plass til mange flere.

Livet, både som supporter og ellers, består i liten grad av vunnede trofeer og titler, men det byr på mange øyeblikk, som min morgen på vei til Bryne. Vi tapte kampen, men fotballsupporterlivet ga meg likevel en opplevelse som er et av livets øyeblikk. Her er en historie fra et annet slikt øyeblikk, riktignok fra 2016, men like aktuelt:

Fotballykke

Det hender vi reiser på fotballtur hele familien. En fredag i slutten av september pakket vi bilen, og la ut på en 1300 kilometers kjøretur på Vestlandet for å se fotball i Kristiansund. Med tanke på at vi reagerer dårlig, og svært forskjellig, på tap alle tre, kunne det blitt en svært lang hjemtur. Men slik ble det ikke.

Turen gikk over, rundt og gjennom fjell, over, rundt og under fjorder. Valdresfly, Riddersprang, Rampestrek og Atlanterhavsvei. Åndalsnes, Kristiansund, Molde og Ålesund via fergeturer og mektige broer, bratte juv og frådene stryk, laftede stuer og stille viker.


Der Østlandet har valgt en fornuftig, langsom overgang mellom sjø og fjell, har Vestlandet gått motsatt vei. Våre overganger mellom fjord og fjell er lange, rolige og har trauste, rolige navn som Gudbrandsdalen og Hallingdal – stødig og stabilt, ingenting å frykte der. På Vestlandet derimot har de bestemt seg for å ha fjord og fjell på samme sted, og overgang mellom fjord og fjell har fått beskrivende navn som Trollveggen … Ingenting traust, stabilt og trygt med det – men utrolig vakkert og vilt. Selv for en Mjøndøling med nyvunnen høydeskrekk.


I denne rammen plasserer du noe enda mer vilt og vakkert – «Alle gutta», for anledningen i hvitt, som med lagånd, innsats og kameratskap gruser serieleder Kristiansund i strålende høstsol. Med en spillesugen og revansjelysten Stilson, en fandenivoldsk Gauseth med et kjeftament og trøkk som bare overgås av egne kramper (imaginære og ekte), en rask og leken Pelle, en Makani- som er Norges beste keeper – selv med lårhøne, en lettere svimeslått Ulrik og en Mathias som mente ti mann holdt lenge for å slå serielederen. Det blir en strålende søndag ettermiddag i havgapet sammen med drøye 50 brune supportere, som kraftig forsterket av våre egne Sunnmørske helter, synger og roper Kristiansund sine egne ugler av tribunen på en dialekt tilnærmet lik deres egen!


Det er fotballykke.

Og mens Ronny Johnsens “Brunt hjerte” runger ut av bilvinduet og over havet, poengene er trygt i lomma, adrenalinet gjør meg høy og mørk som Trollveggen og den kollektive selvtilliten gir meg vinger, avslutter jeg dagen med å kjøre inn i solnedgangen og havgapet via verdens vakreste vei, i selskap med to som betyr mer en fotball, men deler gleden og gjør den ennå større.

Det er fullkommen lykke.

Ei bygd av frivillige og ambassadører

Eliteserien er artig. Stadionene er mer imponerende, TV-bilene større og supporterne flere, men det er ikke dermed gitt at opplevelsen er bedre. Dessuten er det grenser for hvor mange ganger du kan se Nidarosdomen, Ulriken og gamle Stavanger. Du kommer tettere på både byen, supporteren og menneskene i Florø enn i Trondheim. Eliteserien gir deg kanskje større arenaer og bedre fotball, men reisemålene blir mer unike og menneskene nærmere, der budsjetter og innbyggertall er lavere. I Stavanger og Bergen er ikke hele byen opptatt av morgendagens kamp. På mindre plasser derimot, har ofte «alle» et forhold til det som skal skje, og vet hvorfor du er der. Vi har opplevd å bli skysset av lokale til både kamp og hotell, vi har hatt servitører som vi har møtt igjen på kampen dagen etter, og vi har tatt øl med bortesupportere på kvelden, de vi har rivalisert med dagen etter, for så å ta en øl sammen før avreise. Vi har også sett han som ga oss skyss fra flyplassen, hun som serverte oss middag, og bortesupporteren vi var på pub med, sitte sammen over en øl når vi kom innom for å feire opprykk. Representanter for små steder, som står samlet om det som skjer, og er opptatt av å vise bygda si fra sin beste side når de får besøk – selv om det er av rivaler på banen.

Jeg tror våre bortesupportere også opplever det slik når de kommer til oss. Enten de møter Mia som serverer pølser i kiosken, Inger som serverer kaffe og vafler på VIPen, Tor som serverer bløyta, Svein som serverer dem fakta fra speakerbua, Marit som serverer dem middag på MIF-huset, Jan Erik som serverer fakta og fleip på Twitter eller Morten som serverer øl før og etter kamp hos Olsen på Hjørnet. Alle gir litt av seg selv og det vi kan tilby, til det beste for klubben og for bygda.

Så jeg er ikke redd for et år eller to i OBOS, tvert imot. Jeg vet at mange av mine største fotballøyeblikk har kommet på nivå to. Enten det er på Consto, eller i Kristiansund – eller på veien dit.

Skulle savnet etter storbyer og flotte stadioner bli stort, vet vi jo at Brann tar turen nedom en gang iblant. På samme vis som vi kommer til å ta turen oppom.

Det er ikke gitt at Mjøndalen skal ha et lag i toppen av norsk fotball. Vi klarer det takket være dyktige mennesker i klubben, fantastiske frivillige og engasjerte supportere. Alle må være litt dyktigere, litt mer fantastiske og litt mer engasjerte for å oppnå det samme som klubber fra større steder. Jeg håper 2023 blir året hvor hele bygda igjen stiller opp og skaper store drømmer. Gjennom verv i klubben, jobb som frivillig, eller rett og slett ved å kjøpe billett, møte på stadion og være med på å støtte laget gjennom penger i kassa og støtte på banen.

La oss sammen lage en god ramme rundt kampen. La oss bidra til at bortesupporterne reiser hjem fra Mjøndalen med bagasjen full av gode øyeblikk og fotballopplevelser. Så beholder vi poengene selv.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *