Scenario:
Du nærmer deg toppen av en bakke, stående og tråkker på letteste gir. Det er deg eller bakken – og du vet at du gir deg aldri. Så enten tar den h@#*vetes bakken snart slutt, eller så har ambulansepersonellet et stort problem med å separere deg og sykkelen.
Gjennom salte svetteperler ser du at toppen nærmer seg, og du skviser den siste gelé ut av apatiske lår. Alt mens pulsen slår takten til Humlens flukt og stønningen og pesingen din skremmer en klynkende rottweiler hjem til mor med halen mellom beina. Sykkelens vekt kompenserer et par promille egen overvekt og tøyet er mykt og ledig, så ALLE kroppsdeler henger løst og fritt (fortsatt anstendig selvsagt).
Rett før tunnelsynet innser at lyset i enden mangler, og går i svart, registrer jeg at toppen er nådd. I en blanding av lykkerus og blackout faller stussen med brutal kraft tilbake på sykkelsetet – 90 kilo masse finner sin plass på denne latterlig harde pinnen av et sete. Det eneste som tar i mot og demper for sammenstøtet er et par løsthengende kroppsdeler.
Så tipset er: Sett deg ikke ned på sykkelsetet før du har gjort rede for kronjuvelenes plassering.
(tipset er basert på en virkelig hendelse …)