Min bevisste tilværelse starter rundt 1976. Liv Støten på barneskolen mener den beste måte å lære håndarbeid er å sy MIF-flagg, MIF-sekker og annet supporterutstyr. Mjøndalen tar sølv og jeg er mer opptatt av å pante flasker nok til en eske «stupedama» pastiller, enn av å se på kampene. Mjøndalen er jo uansett et av Norges beste lag, slik har det alltid vært og slik skal det alltid være. Jeg har kanskje hørt noe om at vi visstnok har vært en tur nede i divisjonene en gang, men dette har jeg sikkert avvist som konspirasjoner kokt i hopes av noen misunnelige krokkstælvinger.
Slik går barne- og ungdomsår, Mjøndalen er enerådende i Buskerud. Stedet hvor rushtid og lyskryss er fremmedord, opplever bilkøer to ganger annenhver uke – før og etter hjemmekamp på Nedre Eiker. Jeg lever i den selvsagte tro på at slik vil det alltid være. Jeg var til en viss grad engasjert og brun var jeg absolutt, men ser i dag at noe manglet for det absolutte, neglebitende engasjementet – det fantes INGEN FRYKT. Vi rykket ned i 1. iblant, men kom alltid tilbake.
Dessuten – det var jo ingen andre i nærheten av oss her i Nedre Buskerud.
Så mot slutten av 80-tallet, dukker det opp et annet lokalt lag – Åssiden. Odd Johnsens gamle lag viser seg frem sammen med et annet lag i blått, et lag som på samme måte som Mjøndalen har navn etter stedets viktigste gård – Strømsgodset. OK – hyggelig med selskap, men kjenn deres plass. Det gjør Åssiden og takker for seg, men dette laget fra Gulskogen har ikke skjønt det og klorer seg fast.
I -92 er vi tilbake der vi skal være, men noe har skjedd siden sist. Lokale spillere, krydret med en og annen trønder og gambier, er ikke lenger nok, og det holder ikke med en Micra på lån fra Nissanforhandleren på Gulskogen(!). Spillerne skal ha betalt. Virkeligheten møter oss med en sammenhengende tapsrekke lang nok til å avskjedige tre fotballtrenere i dag. Det går som det må, ned i heisen igjen. Heisen jeg kjenner har bare to knapper – 1 og 2. Men nå har noen satt oss i feil heis for denne går helt ned i kjelleren. Sikkert en krokkstælving, for når vi lukker opp døra etter noen år ser vi naboer fra Steinberg, Vestfossen og Birkebeineren vente på oss på fjerde nivå.
Jeg vet ikke om jeg følte noe frykt nå heller. Fallet var så brått og raskt at virkeligheten ikke traff før vi fikk bank av samtlige klubber i kommunen (bortsett fra Vikåsen). Når du ligger der i bunn av heissjakta er det for sent å føle frykt, resignasjon er mer passende.
Jeg gikk fortsatt på kamp i ny og ne. Nå fikk jeg også med meg mer av kampen da flaskepanting er dårlig butikk med 50-100 tilskuere. Stupedama hadde dessuten forlengst gjort sitt siste dykk. Gjengen med grinebitere var der (endelig hadde de fått rett i sine alltid dystre spådommer), det samme var en solid dose veteraner, samt en gjeng bandyfolk som syntes bandysesongen ble for kort. Jeg tror ikke det tar så veldig lang tid før det sniker seg inn en innrømmelse av at dette er den nye virkeligheten. Håpet består i å slå IBK, frykten i å tape for IBK, – heisen er satt bort og glemt.
Så kommer Mads, Adrian, Vegard, Kenneth, 3050, Tro og håp – Lagånd, innsats og kameratskap. Heisen finnes frem, pusses opp og viser seg å være i utmerket stand. I 2009 stopper heisen igjen i 1. divisjon. Vi er tilbake!
Igjen vises klipp fra våre kamper på tv, riktignok ikke lenge om gangen og langt fra i HD, men vi ER der. DT skriver noen ord i blant, og leser man lokalavisa til motstanderlaget, er sjansen også til stede for å finne noen som skriver pent om oss. Man må lete, men Mjøndalen fotball nevnes andre steder enn i årsregnskapet til MIF.
De første årene er en kamp for å overleve. Det er som forventet, jeg føler kanskje en slags redsel, men ingen frykt – vi er jo hjemme der vi hører til. Vi etablerer oss i henhold til uttalt målsetning om å være blant de bedre i 1. divisjon. Jeg blir vant med kalde kvalikkamper som en god avslutning på året, en bekreftelse på at vi er der vi skal. For hvert år går vi et skritt/en kamp lenger. Men det er ingen forventninger om noe mer, bare et hyggelig nachspiel med de beste. Livet som Mjøndærs’supporter er fint etter mange år i mørke.
Høsten 2014 følger vi også planen og går et skritt videre i kvaliken. Vi får Brann i Eliteheisen. Strålende! – det er jo mye kulere å bli slått ut av Brann enn av Sarpsborg.
Men Mads, Sanel, Rhett, Ivar, Dio og resten av gutta i brunt kjente enten ikke til planen, eller de ga fullstendig f…
I novemberkulda på et flombelyst Isachsen stadion så jeg Mjøndalen valse over Brann. Sammen med en skotte og en nordlending, så jeg en gjeng deltids fotballspillere med lagånd, innsats og kameratskap, slå 120 millioner. På motsatt side var 500 gale og sinte bergensere. Sett en sindig mjøndøling sammen med en skotte, en nordlending og en gjeng bergensere – sleng på en god dose fotballmagi – og jeg er sikker på at det er flere enn denne mjøndølingen som ville fått varige mèn.
Vi rykka f…en meg opp! Stikk i strid med alle spådommer, planer og bedrevitere – vi er tilbake på øverste nivå! Sjokk, glede, stolthet, men fortsatt ingen frykt. For en deilig vinter det ble – fem måneder på trygg tredjeplass i Eliteserien.
Første kamp var bare artig og i noen timer toppet vi tabellen. Når i tillegg godsetfansen stiller opp i sin første kamp med mors istykkerrevne laken med påskriften «3 x Mif-hat» – vet man at man ikke er glemt! På bortebane mot Vålerenga er altså godsetsupporterne sine tanker ikke hos godset eller enga, men hos lillebroren fra bygda. Jeg vet, de mente det sikkert vondt, men for meg var det en bekreftelse og vakker hyllest.
Fortsatt ingen frykt – vi er jo bare på besøk og skal ”hjem” til Adecco når sesongen er ferdig.
Men allerede 11. april, borte mot Godset, kom det en snikende følelse av at det plutselig lå litt mer i potten enn tidligere. Siden midten av 90-tallet var et hederlig tap for Godset bra nok – det var jo nivåforskjell. Denne lørdagen skulle vi brått bevise at vi var like gode – motet sviktet og jeg bestemte meg for å se kampen på TV. En konvertert Godsetsupporter, kona, hadde imidlertid andre planer. Så ved kampstart sto vi begge derfor i brunt og hvitt sammen med 3050 på Marienlyst. Hjertet ropte «knus dem», mens hodet fortsatte den gamle visa «unngår vi tosifret er det bra – kan vi score, er det supert». Etter at speaker hadde hilst 3050 (ikke supporterklubben, men laget) velkommen og stadion hadde sunget med på «Alle som ikke er mjøndøling hopper nå» et par ganger, rullet supporterklubbene ut hvert sitt banner – da skjønte jeg at vi hadde vunnet en seier uansett, og at resten kom til å handle om Mjøndalen.
Ekte kjærlighet er opplagt vanskelig for 3048 uten 3050.
Det var en god følelse å reise hjem fra Drammen med to av de seks poengene de blå hadde forskuttert høsten 2014.
Vegard og gutta fortsatte våren med å heve fallhøyden. Vi rappa poeng fra en furten Fagermo, viste Tromsø at vi aldri gir opp, lærte RBK en lekse: «Det skal mer enn en kule til en trønder» – men en amerikaner fra Eiker blir for mye. Dessuten slo vi fast et par gamle fotballmyter: «2-0 er en farlig ledelse» og «Det er ikke over før dommeren blåser» – «innkast er mål» er nok ny. Dødballene våre ble et tema, vi tok for mange av dem (strengt tatt får man vel dødballer tildelt av dommer/motstander), brukte for mye tid på dem og scoret på for mange av dem – uhørt! De som ennå ikke hadde tapt poeng på overtid for Mjøndalen hadde en annen innstilling: «Det handler om kjærligheten til å spille fotball. Den må vi ha frem, og den klubben i Norge som har det akkurat nå er Mjøndalen. De er forbilder for hele Fotball-Norge og gir full gass uansett om de vinner eller taper…» Rekdal hyllet Mjøndalens spill.
Det var deilig å være Mjøndøling og langsomt hadde vi vent oss til å være her oppe på øverste nivå. Dette var jo ikke meningen, dette året var en bonus. Men ”mye vil ha mer”, og nå kom frykten – dette ville jeg ikke miste. JEG VIL IKKE HJEM TIL OBOS!
Det var vel omtrent på denne tiden den ganske tause og litt uengasjerte flaskepanteren fra -76 måtte vike plassen helt og holdent for den noe eldre, et snev fanatiske, fullstendig partiske, rimelig usaklige, redde og brølende supporteren. Det gamle Mif-flagget med en liten pinne som kunne knytes fast i takrenna ble byttet med en tre meter lang vimpel på flaggstang, som må tas ned ved kraftig vind da jeg ikke har støpt fundament ennå. Den nye klesbutikken min ble supporterbua som har oppe to timer før kampstart, under og etter kampen, samt dag før bortekamper.
Hele familien ble rammet og for første gang siden Sabeltann reiste alle tre på tur til Kristiansand. Havets skrekk er en skummel mann, men klarte aldri noen gang å fremkalle samme redselen som vi tre i bilen følte for kampen om Eliteserien. Og den 8. november var jeg og kona på plass i Stavanger og tok farvel med Eliteserien 2015. Forresten, det var ikke ”farvel”, det var ”på gjensyn”.
Før frøys jeg meg gjennom kvalikkamper i november – nå går jeg på stadion og ser TRENINGSKAMPER i januar!
Sesongen i fjor var artig, fryktelig, skummel, flott, nedturer, oppturer og en opplevelse. Men en ting har jeg lært – drømmen om tippeligaspill er ikke bare en fjern, hyggelig drøm. Det er ikke en drøm i det hele tatt – vi er tilbake i heisen som går mellom nivå en og to – MJØNDALEN ER TILBAKE PÅ TOPPEN!
I dag er det igjen kamp og turen opp igjen starter i kveld. Vi sees på Isachsen Stadion!