I en perfekt verden hadde du ikke vært født!

Drøyt? Jeg vet, men ikke desto mindre er det helt riktig. Hadde alt og alle vært perfekte, og vi hadde levd i en verden uten feil, tabber og mangler fra tidenes morgen – vel, da hadde du aldri vært født. På den annen side, det hadde heller ikke Nelson Mandela, Mor Theresa, Fridjof Nansen, Ghandi eller Jesus.

Ikke engang jeg.

Så hva er det jeg vil oppnå med å fortelle deg at du ikke hadde eksistert om verden hadde vært litt mer som en iskald halvliter i solveggen, barn som sover, første feriedag eller fornyet eliteseriekontrakt, på overtid i snøværet en romjulskveld – altså om verden hadde vært 100% ren lykke og uten feil?

Tro det eller ei, jeg gjør det for å få deg til å være litt mer fornøyd med livet, senke kravene til deg og alt rundt deg, ikke sette målet til perfekt, men til godt nok. Eller rett og slett droppe målet og nyte veien.

Det er ikke det perfekte som driver verden videre, det er det mangelfulle. Det perfekte er slutten, der det er mangler er det muligheter og nye starter.

Jeg skal illustrere påstanden med en liten historie, hentet fra en nesten sann virkelighet.

Fra kakse i Hallingdal til fattiglem i Eiker

Helten i historien heter Tosten Olsen Frøysaker og er min tipp-tipp-tippoldefar. Tosten var ikke perfekt.

4. januar 1784 i Hedalen kirke, til lukten av tjære og tømmer, ble Tosten båret inn under dragens blikk i vestportalen, og døpt som den siste i en svært velstående slekt fra Hallingdal med eiendommer i flere dalfører. Hans forfedre i mange generasjoner, omtales blant Hallingdals største jordeiere og kakser, og er de eneste av mine forfedre funnet verdige en plass i et bind av norgeshistorien fremfor i rettsprotokollene. Konen Bergitte fra Rotneim hadde en lignende samling aner. De hadde med andre ord en stamtavle bestående av Olav Thon’er og Mille-Marie’r.

Det er mulig Tosten hadde mer av Idar Volvik eller Petter Stordalen i seg. Han ønsket i alle fall noe mer, var rastløs og slo seg ikke til ro, hverken i Hallingdal eller i Valdres.

Gods og gull var som du forstår ikke et problem, men av ukjent grunn var ikke livet perfekt. De forlot hjembygda. Enten på jakt etter noe, eller på flukt fra noe. Året var 1817 og Tosten lastet opp gampen med riksdaler, sølvtøy, tiner, rokk, rom, kone og barn, Ole, Iver og Otter, og satte kursen sørover for det søtere liv. Som han fant – i Skoger. Mulig han hadde drukket litt av lasset?

De finner en plass som passer en mann av hans stand, og bosetter seg på Nedre Skjeldrum. To barn kommer til på Skjeldrum, Nils og Ingeborg Martine. Ingeborg Martine, dør allerede året etter, mens Otter, som var med på flyttelasset, dør fem år gammel i 1820, bare en måned etter at Tosten sikrer seg skjøtet på gården. Nedre Skjeldrum skiftet i juni eier fra kjøbmann Adam Hiort til kakse Tosten Olsen. Vi vet ikke så mye om eventuelle budrunder, men hele herligheten kostet i alle fall Torsten 1200 daler. 700 kunne han hente rett ut av reisekista, og de siste 500 fikk han glatt låne på sin fine stamtavle og fromme fremtoning.

Tosten kunne endelig pakke ut sølvtøy, tiner, rokk, rom (det som var igjen), kone og barn og innrette seg som selveiende bonde i sitt presentable hjem – i Skoger. Fremtiden så lys ut og det var god grunn til å ta et glass eller to og kanskje fylle opp lageret med rom, som nå begynte å minke.

Livet smiler, Tosten smiler, Bergitte smiler – og en ny Otter ser dagens lys 6. desember 1821.

Like nord for gården hadde noen ivrige sjeler nylig startet opp en liten by og gitt den navnet Drammen. Torsten smakte litt på navnet «Drammen», sjekket rom-lageret (igjen) og bestemte seg for at denne helt nye byen sikkert var fin, og verdt et besøk. Som sagt, så gjort – mange ganger. Byen var flott og kunne by på både dram og spill, og Torsten, som nok syntes det var viktig å støtte sentrumshandelen, gjorde sitt for å holde de næringsdrivende byborgerne i live. Støtten var faktisk såpass omfattende at han etter bare et par år så seg nødt til å selge en god slump av eiendommen i Skoger.

Så en kald og mørk januarmorgen i 1824, våkner Torsten opp med rester av nattens turnips under tungen, en spikerfabrikk i hodet, et vagt minne om kortspill og utsagnet «jeg satser alt!». Konen Bergitte sitt oppsyn ved frokostbordet gjør den ulmende fylleangsten kvalmende virkelig, og gjør alle gråbleke erindringer fra gårsdagen til svart virkelighet:

Rotneim- og Frøysakerformuen, gods, riksdaler, sølvtøy og gamp, ligger igjen hos en lykkelig drammenser.

Få måneder senere dør også Otter nummer to – livet er ikke så perfekt lenger.

Torsten laster tine, rokk og en tom kagge rom på kone og barn, Ole, Iver og Nils, og flytter. Denne gangen til husmannsplassen Nysetra, langt inne på Mjøndalsskauen. Med på lasset er den nyfødte sønnen Otter (jada – den tredje), min tipp-tippoldefar og den første født som husmannssønn i Frøysakerslekta.

Nysetra var langt fra noe gods passende for en kakse av stormannsætt fra Hallingdal. Den vesle plassen ble i sin tid flyttet fra Lorthøltjenn fordi det spøkte så mye at ingen holdt ut å bo der- «hodeskallene trilla ut av Bråtabrøttet» sier sagnet. Men Tosten og Bergitte ble boende. Ikke bare ble de boende, men de skapte seg et liv her. For seg selv og sine etterkommere – i nesten 100 år.

På nabogården Skulkerud bor det ei lita jente som Otter (den tredje) får et godt øye til, og som senere skal bli min tipp-tippoldemor. De neste 80-90 år befolker Torsten og hans etterkommere Nysetra. Fire generasjoner bor her, tre blir født her og tre generasjoner dør her. Ett barn, Ingeborg Marie, fire barnebarn og syv oldebarn fødes på Nysetra.

Bergitte og Tosten holder sammen, og blir gamle sammen her i Eikers yttergrense, tross et langt fra perfekt liv, og tross Tostens opplagte feil og mangler. Sammen skaper de nytt liv og en ny historie, til Bergitte dør 75 år gammel, en sen høstdag på Nysetervollen i 1863. Tosten er da blind og gammel, men lever noen år til, før den tidligere storbonden fra Hallingdal, Hedalen og Skoger dør som legdslem på Nysetra i Eikers skoger den 11. oktober 1868. Rundt seg til det siste har han sin sønn Otter og dennes tre sønner Thorvald, Ole og Andreas. Tosten dør fattig på gods, riksdaler og sølvtøy, men med et rikt liv bak seg og en tallrik slekt etter seg.

14. februar 1899 dør også husmannssønnen og enkemannen Otter Tostensen på Nysetra.

Jeg har nok tatt meg noen friheter og lagt litt farge til historien. Men i all hovedsak er historien sann. Tostens oldebarn og Otters barnebarn, Jørgen Helgerud, som la ned mye tid og penger på å finne ut om sine forfedre, sa at «Tosten skulde på en bytur ha solgt gården og det kom til rettsforlik. Denne Handel ble familiens ruin.»

Tosten gjorde noen dårlige valg som var helt avgjørende for at jeg skulle bli født omtrent 170 år senere. Hadde Tosten vært feilfri og perfekt, eller om Bergitte ikke hadde akseptert noe annet enn det perfekte, ville de aldri endt opp på Nysetra, og Otter hadde aldri møtt Maren fra Skulkerud. Den store slekten som vokste opp i Mjøndalens skoger ville aldri eksistert. 2-3000 etterkommere kan i dag takke Tostens bytur og personlige mangler, for at de ble født – i en perfekt verden ville ingen av oss sett dagens lys.

Verken du, din kjære, dine barn, eller livet kommer noen gang til å bli perfekt. De som påstår noe slikt er mest sannsynlig de samme som påstår at mandag er ukas beste dag – altså notoriske løgnere eller mentalt ustabile.

Derimot kommer det perfekte øyeblikk. Som en iskald halvliter i solveggen, barn som sover, første feriedag eller fornyet eliteseriekontrakt, på overtid i snøværet en romjulskveld.

Så denne er til deg som nok en gang satte pengene på feil hest, selv om du sa du skulle slutte med slikt. Den er til deg som tenker du må legge på et filter eller bruke litt Photoshop før selfien ser bra nok ut på Insta. Den er til deg som nok en gang har falt ut av en slankekur, til deg som heller ikke denne gangen nådde målet om å trene tre ganger i uka.

Og ikke minst er den til deg som i morges lusket hjem i pentøyet, du som etter en fuktig kveld endte i en annen seng enn du hadde tenkt. Fyllenervene gjør deg akkurat nå til verdens minste mann eller dame, men husk at din «walk of shame» kan være starten på liv som ellers ikke hadde eksistert.

Om 100 år kan nettopp du være 1000 aners Torsten Olsen Frøysaker.

Ha en fortsatt strålende, uperfekt søndag!